Dette er tydelig kommunisert skriver Arbeiderpartiet på Frøya til bekymret ambulansearbeider, i Lokalavisa Hitra-Frøya.

Til bekymret ambulansearbeider; Arbeiderpartiet på Frøya er enig med deg i mange av dine betraktninger!
Som hovedutvalgsleder for drift i Frøya kommune syns jeg det er bra at dere, som kjenner til hvordan det er å bli akutt syk i øyregionen, står frem med et klart budskap.
Hovedutvalget har kjempet en seig kamp for å beholde beredskapen i øyregionen. Men det oppleves som å kjempe mot Goliat!
Personlig har jeg møtt ledelsen for akuttberedskapen i Trøndelag flere ganger, og har ikke akseptert de endringene det legges opp til fordi jeg ser at det forringer kvaliteten og tilgjengeligheten på ambulanse i øyregionen.
Argumentasjonen fra ledelsen går blant annet på at de har full oversikt over hvor alle ambulanser er til enhver tid, og at de dirigerer nærmeste bil til en evt. hendelse. Dette anser jeg som vel og bra i sentrale strøk, samt randkommunene til Trondheim.
Men,- for oss uti havgapet har vi ingen kommuner med ambulanse i nærheten. Vi er og blir ytterst, og er avhengig av å ha lokal beredskap! For oss får denne ordningen motsatt effekt, da vi er kjent med at ambulanser fra øyregionen også dirigeres til oppdrag sentralt dersom de er i området. Dette begrunnes med at de trenger trening på ulike hendelser. Vi står da i verste fall uten lokal beredskap i mange timer.
Et annet argument som kom frem fra ledelsen for akuttberedskap tidlig i prosessen var at det må spares. Og hva spares det til? Jo, til nytt sykehus i Møre og Romsdal. Dette ble etterpå benektet av ledelsen, men når det først er sagt er det vanskelig for meg å tro at det ikke stemmer.
Et tredje argument er at de påstår de ikke klarer å rekruttere ansatte til øyregionen. Dette vet kanskje dere som jobber i ambulansetjenesten mere om.
Helsevaktbilen fremstilles som et kjempegodt tilbud, men vi er også kjent med begrensningene til denne bilen sett opp imot en ambulanse.
Helsevaktbilen er ikke ønsket som løsning politisk, og dette er tydelig kommunisert.
Når det gjelder hvite biler på Sula og Mausund er dette en løsning som kun skal brukes internt på den enkelte øya, slik at syke mennesker skal slippe å fraktes i trillebårer til for eksempel helikopter. De skal altså ikke transportere pasienter til fastlandet. Her har vi kjempet for at bilene skal eies og drives av helseforetaket. Dette ønsker de selvfølgelig ikke, og løsningen er nå at Frøya kommune eier og drifter bilene i samarbeid med grendalagene.

Pasienttransportbåten ble tatt bort uten at dette ble tatt opp med oss lokalt. I ettertid har vi hørt at begrunnelsen er økonomi.
Når det kommer til ordningen med skjærgårdssykepleier er dette en kommunal stilling. Stillingen ble grundig evaluert, og videreført i ny form.
For de som hadde behov for planlagte besøk fungerte dette utmerket. Men, skjærgårdssykepleieren var også avhengig av rutegående båter, noe som medførte at vedkommende ikke kunne ta akuttoppdrag. Med «oljeturnus» var heller ikke vedkommende tilgjengelig store deler av året. Stillingen er videreført gjennom at sykepleiere/ hjelpepleiere fra hjemmesykepleien reiser ut til øyrekka daglig/ved behov. Denne ordningen skal også evalueres, og vi vil da kanskje få svar på hva som fungerer best.
Øyregionen er i vekst, men vi opplever stadig at staten finner argumenter for å ta fra oss tilbud som skaper trygghet og bolyst.
Blålysetatene er viktig for utkantkommuner, men dette ser tydeligvis ikke storsamfunnet i sin iver etter sparing og effektivisering. Vi blir vel til slutt sittende igjen med brann som eneste blålysaktør. De rykker alltid ut, både på vegne av politiet og ambulansen. Ære være dem for det, men de er frivillige brannmenn. De har ikke mange års utdannelse som politi eller ambulansepersonell!