Hopp til hovedinnhold


Ambulansehistorie: Bjørn Lind var mannen som i 1963 leverte innstillingen om den første ambulanseutdanningen

Han er 98 år. For de fleste av oss er Bjørn Lind en helt ukjent mann. Blant anestesileger og sykepleiere; en høyst levende, oppegående og sylskarp legende, skriver Stavanger Aftenblad. (Krever innlogging)
Fra 1846 og fram til 1940-tallet skjedde svært lite innen anestesi. I Norge sa kvakksalverloven at kun leger kunne hensette pasienter i bevisstløs tilstand. Men legene delegerte ofte oppgaven til operasjonssykepleierne.
– Det rare er at det var forholdsvis få dødsfall. Og når noen døde, het det: «Pasienten tålte ikke narkosen», mimrer Lind.
Bjørn Lind er en av pionerene i Norges og Rogalands anestesi-historie. I 1956 fikk han jobb som den aller første anestesilegen ved Stavanger sykehus. Han oppdaget kjapt at faget hadde stort potensial.
Han forbedret blant annet metoder for bedøvelse og for smertelindring etter operasjoner. Lind var også sterkt delaktig i at epidural ble et tilbud til fødende.
Men ikke bare innen sitt eget fagfelt gjorde han framskritt. Han sørget også for at mennene på 1970-tallet fikk innpass på fødestuene. Han leste nemlig i Aftenposten om fire kvinner som hadde opplevd forferdelige tilstander på fødestuen. Han fikk derfor laget en gallup-undersøkelse hvor 500 kvinner svarte på en rekke spørsmål. 80 prosent hadde fått god behandling, mens 20 prosent var misfornøyde.
– Det viste seg at de misfornøyde hadde ligget alene på fødestuen, noe de synes var forferdelig. Den gang slapp ingen inn fedre inn på fødestuen. Jeg foreslo at mennene skulle slippe inn. Og siden har fødestuene vært fulle av nervøse menn, som stort sett går i veien for jordmødrene, smiler Lind.

Reddet liv

Dessuten fikk han ambulansene til å legge pasienter i stabilt sideleie. Et triks han tok med seg hjem fra Koreakrigen, hvor han i 1950 jobbet ved det Norske militære feltsykehuset.
– Bølger med hardt skadde pasienter kom flygende inn natt og dag. Vi fikk inn 60 pasienter i slengen, mange av dem i elendig forfatning. Èn av oppgavene mine var å sjekke hvilke pasienter som trengte blodtilførsel, og så sortere rekkefølgen soldatene skulle opereres i.
En tøff jobb. Likevel undret han seg over hvordan pasientene ble fraktet. Hvert helikopter hadde plass til to pasienter, som lå på utsiden i hvert sitt hylster.
– Nato-stillingen kalte vi måten de sårede lå på, og som skulle sørge for frie luftveier. Nå kjenner vi stillingen som stabilt sideleie, noe som slett ikke var vanlig i Norge på 1950-tallet.
I Norge var det slik at ambulansen enten ble kjørt av en portør eller av vaktmesteren. Pasientene lå flatt i ryggleie.
– Danskene hadde kommet noe lenger. Der viste undersøkelser at 10 prosent av de som døde, faktisk mistet livet underveis i ambulansen. Dødstallene gikk ned da pasientene ble lagt i sideleie, forteller han.
Lind var også mannen som i 1963 leverte innstillingen om å utdanne ambulansesjåførene til å kunne gi livreddende behandling.

Gode venner

Nå, i 2018, er Bjørn Lind invitert som æresgjest og foredragsholder i 60-årsjubileet for høstmøtet til Norsk anestesiologisk forening. Mens Lind forteller fra sin karriere, følger Tore Lærdal spent med fra tredje rad. Lærdal er sjef og hovedeier i familieselskapet Laerdal Medical AS. I 2017 hadde konsernet driftsinntekter på 3, 7 milliarder kroner og et resultat før skatt på 592 millioner kroner.
Båndene mellom Bjørn Lind og familien Lærdal er sterke.
En dag i 1958 tropper Tore Lærdals far, Åsmund, opp på kontoret til Bjørn Lind på Stavanger sykehus. Forleggeren og leketøysprodusenten hadde fått en glimrende idé; En legemsstor dukke med luftveier som et menneske - som kunne brukes til opplæring i livredning.
Men han trenger hjelp.
– Jeg ble straks begeistret for tankene hans, og ble medisinsk rådgiver i utviklingen av Resusci Anne, eller Anne-dukken, som vi kjenner den som. Jeg tilførte ham det han trengte om anatomi og fysiologi. Så formet han i plast. Alt måtte lages i en støpt form. Et utrolig arbeid, forteller Lind.
Da prototypen var ferdig, underviste Bjørn Lind drøyt seks tusen sjette- og syvende klassinger i livredning for å se om dukken var effektiv.
– Etter tre måneder undersøkte vi elevene igjen. Blant dem som hadde trent på dukken, kunne 73 prosent gi livgivende munn-til-munn- metode, mens bare 37 prosent av dem som bare hadde fått teoretisk undervisning visste hva de skulle gjøre i en kritisk situasjon, forteller han.
Oppildnet av Bjørn Lind tok en oppglødd Åsmund Lærdal med dukken til Amerika for å vise den fram for de fremste ekspertene innen livredning. Også der tok ideen om redningsdukken full fyr.
Fra å være en dukke for munn- til-munn- metode foreslo de amerikanske ekspertene, med Peter Safar i spissen, en videre utvikling som også gjorde den velegnet for øving på hjertekompresjon.
Et stort problem var at legestanden over hele verden stort sett tvilte på om vanlige folk var villige til å blåse luft inn i munnen til et dødt menneske.
Lind fikk derfor innført at munn-til-munn-metoden skulle inn inn i undervisningen i skolen, nettopp for å ufarliggjøre fordommene.
– Det var to svære barrierer; Først å vise at at det gikk an å blåse luft inn i døde pasienter og å få dem i live - og få folk til å faktisk gjøre det.

Besatt Lærdal

Tore Lærdal smiler bredt, det samme gjør Bjørn Lind. De bøyer hodene mot hverandre og småprater. Lærdal roser foredraget, Lind takker. Håndhilsingen vil ingen ende ta.
Da Åsmund Lærdal gikk bort i 1981, sto 29-åringen Tore Lærdal klar til å overta bedriften. Lind ble med videre.
– Bjørn hadde en faderlig og vennlig holdning også ovenfor meg. Og jeg har hatt gleden av å ha ham som personlig venn siden, forteller Tore Lærdal.
Historien om samarbeidet mellom Bjørn Lind og faren Åsmund sitter som spikret.
– Min far trengte en kyndig medisiner som kunne gi råd om hvordan denne dukken kunne fungere. Den måtte ha anatomisk korrekte egenskaper. Alt måtte stemme, som når luftveiene åpnet og lukket seg, hvilken motstand dukken skulle gi for innblåsning, og hva som da skjedde med brystkassen.
Bjørn Lind gikk inn for arbeidet med liv og lyst.
– Min far ble nærmest besatt av ideen om å lage en virkelighetstro dukke. Han hadde hatt stor suksess med lekedukkene tidligere, men nå ville han lage en naturtro dukke i menneskestørrelse. Han var den eneste i verden med akkurat den tanken, forteller Tore Lærdal.
– Hvordan vil du beskrive Bjørn Lind?
– Pertentlig, bestemt og veldig vennlig. Det er slett ikke gitt at min far ville fått hjelp hvis han hadde møtt en gjennomsnittlig anestesilege. Lind har store pedagogiske egenskaper, og var en nybrottsmann innenfor akuttmedisin.
– Hva ville Laerdal Medical vært i dag hvis ikke Bjørn Lind og Åsmund Lærdal hadde møttes?
– Vanskelig å si. Men det er alltid slik at veien blir til mens man går. Min far var flink til å se muligheter og til å utvikle gode relasjoner, gjerne i kombinasjonen profesjonalitet og vennskap. Der klikket Bjørn Lind og min far.
I 1962, etter seks år i Stavanger, pakket Bjørn Lind sakene og dro til Oslo og jobb ved Akershus universitetssykehus. I 1987 gikk professoren av med pensjon. Mest på grunn av krystallsyken, som hadde kommet snikende på ham. Ellers ville han kjørt på videre.
Les hele artikkelen hos Stavanger Aftenblad (krever innlogging)