Hopp til hovedinnhold


Verdenskrig og medisinske fremskritt

I disse dager for 100 år siden sluttet den første verdenskrig – i den 11. time, på den 11. dag i den 11. måned 1918. Det var en mandag formiddag, og det var på tide å få slutt på slakteriet. Men noe godt kom det da ut av blodbadet skriver Ugeskrift for Læger.

Dengang ble krigen bare kalt »Den store Krig«, for ingen kunne forestille seg at verdenskrigen bare ville være »den første«. At det bare tyve år senere ville bli en »annen verdenskrig«. Den store Krig var simpelthen The War To End All Wars. Etter fire års industrielt massemyrderi ville krig være utenkelig i all fremtid.

Tapstallene var ufattelige: Opp mot 19 millioner soldater og sivile var døde, og 23 millioner var såret – mange av dem fryktelig vansiret og invalidisert.

Men krigen gav samtidig støtet til store legevitenskapelige fremskritt.

Motoriserte ambulanser

I dag tar vi ambulanser, antiseptikk og anestesi for noe selvfølgelig. Men det var det ikke i de innledende faser til Den Store Krig.

Tidligere hadde militærlegene to muligheter: De kunne fjerne prosjektiler, og de kunne amputere. I krigens løp ble mulighetene til å transportere de sårede til sykehus bak fronten forbedret, og legene lærte å desinfisere sårene og å operere med henblikk på å reparere store skader fra artilleriet.

I krigens første år ble de sårede transportert på hestekjerrer. Men i takt med at krigen skred frem ble motoriserte ambulanser satt inn. Den engelske generallege Sir Anthony Bowlby erklærte i 1917 i BMJ (sitert i Ugeskriftet), at det som spesielt hadde forandret krigskirurgien siden 1914, var »Motorambulansevesenet, som er selve fundamentet for all kirurgi ved fronten«.

Det hadde ikke bare reddet utallige sårede fra å falle i fiendens hender, men »også reddet utallige skadde gjennom skånsom Transport og hurtig Behandling«. Et prinsipp, som stadig er et mantra for all krigskirurgi.

Triage og transfusjon

Å få de skadde raskt og sikkert vekk fra fronten er naturligvis ikke nok. Det britiske lazaretvesen hadde derfor etablert såkalte casualty clearing stations: »… Sykehus, noenlunde nær Fronten, på mellom 500 og 1.200 Senger, utstyrt med alt kirurgisk Tilbehør, og beregnet på Sortering ('Visitation') av Sårede, og dels på Behandling«. Her inndeles de sårede i tre kategorier: lett sårede til øyeblikkelig evakuering, pasienter med sjokk, blodtap, lungeskade osv. til foreløbig innleggelse samt en tredje av alvorlig sårede til operasjon, refererer Ugeskriftet. Alle sår, store som små, blir infisert. De vanlige antiseptika – biklorid, karbol, jod osv. – slår feil ...(George Crile, amerikansk krigskirurg i 1915).

Også blodtransfusjon fikk stor betydning for overlevelsen. I årene frem til krigsutbruddet var det gjort viktige oppdagelser, herunder de forskjellige blodtyper. De fleste kirurger anså dog fortsatt transfusjon som alt for risikabelt. Men i slagmarkens kaos røk forsiktigheten overbord, og den hyppige bruken førte til forbedringer av prosedyren. Det ble også gjort nye funn. F.eks. av antikoagulanter, herunder heparin. Det ble nå mulig å oppbevare blodet, så man ikke lenger var nødt til å transfundere direkte fra donor til pasient.