Mange liv er reddet fordi viktige oppgaver som før kun ble utført i sykehus, blir brakt ut til pasienten. Krevende redningsoppdrag er utført til fjells og til vanns, skriver Trygve Hillestad i et innlegg i Bergens Tidende.
For litt over 30 år siden var det «armer og bein» blant ansatte i Norsk luftambulanse i Bergen. Ny base skulle være klar for oppstart 1. januar 1988 med legehelikopter som skulle dekke Hordaland og 14 kommuner i Sogn og Fjordane.
10 år tidligere hadde kommunelege Jens Moe i Drøbak det første legehelikopter i Norge med base på Lørenskog. Stiftelsen Norsk Luftambulanse skaffet penger til drift gjennom støttemedlemskap og pengegaver. «Luksusmedisin» sa helseminister Thorbjørn Mork. Jens Moe hørte ikke på det øret, og fikk senere etablert base i Stavanger og på Dombås.
Det akuttmedisinske konseptet med anestesilege, redningsmann og pilot i døgnvakt på basene, og som samarbeidet tett på åstedet, var fremtiden.
I 1987 tok Sosialdepartementet ansvar for nasjonal luftambulansetjeneste. I august samme år fikk Norsk Luftambulanse tildelt konsesjon for baser på Lørenskog, i Stavanger, Bergen, Trondheim og på Dombås. Fylkeskommunene fikk ansvar for legebemanningen.
Undertegnede var ansatt som prosjektleder i Norsk Luftambulanse for etablering av base i Bergen. Bergen kommune stilte sirkustomten på Nygårdstangen til disposisjon til base. Plasthall til hangar og brukte anleggsbrakker ble leid inn. Møbler og hvitevarer ble tigget hos forhandlere i Bergen. Stillinger ble utlyst. Et brukt, spesialutstyrt helikopter ble leaset, avansert medisinteknisk utstyr, redningsutstyr, radiosamband og legebil til bruk i basens nærområde og når helikopteret ikke kunne fly ble kjøpt inn. Det var imidlertid ikke penger til alt nødvendig utstyr. Transportkuvøse ble senere sponset av drosjesjåfører i Bergen.
Dugnadsånden i ukene før oppstart var beundringsverdig. Ville vi rekke det i tide?
Det kom dessverre kjepper i hjulene kort tid før oppstart. Brakkeriggen ble ikke levert som lovet. Brukte campingvogner ble anskaffet fra Røde Kors og en velvillig forhandler, provisorisk vann og kloakk ble koblet opp, telefonlinjer likeså. Departementet dekket kun 60 prosent av legekostnadene gjennom overføring til fylkeskommunene. Legene kunne jobbe i akuttmottak mellom oppdragene, en kostnad sykehusene måtte ta. Verken Norsk Luftambulanse eller fylkeskommunene godtok dette. Som at dette ikke var nok; i begynnelsen av desember trakk departementet tilbake finansiering av copilot/redningsmann.
«Høyt spill om luftambulanse. Uenighet om finansiering av legestillingene, fullverdig legebemanning sto i fare. Bare i mindre grad vil det bli lege med på utrykningene.», skrev BT over en hel side. Norsk Luftambulanse tilbød seg å betale mellomlegget for legene, men fylkeskommunen nektet. De ville ha full statlig dekning. Det ble hektiske dager frem mot oppstart 1. januar.
Norsk Luftambulanse tok likevel ansvar og garanterte full legebemanning fra 1. januar med egne ansatte anestesileger. De betalte også for redningsmenn, legebil og annet nødvendig utstyr for at tjenesten skulle bli fullverdig. Da nyttårsrakettene for til himmels ved inngangen til 1988 var pilot, anestesilege og redningsmann klar til utrykning både med helikopter og bil fra den særdeles provisoriske og midlertidige basen på Nygårdstangen. Legehelikopterbasen i Bergen er for øvrig fortsatt midlertidig, nå på Grønneviksøren. Kort tid ut i det nye året gikk den første alarmen; utrykning med legebilen til en trafikkulykke i Sandbrekkeveien.
Legehelikoptertjenesten, som rykket ut ved melding om akutt, livstruende sykdom, alvorlige skadde og til noen redningsoppdrag, ble etter hvert tatt godt imot både hos borgerne og hos samarbeidspartnerne. Finansiering av leger løste seg etter hvert, og mange anestesileger på Haukeland har siden tjent sin tid på legehelikopteret i Bergen.
Det ble tidlig behov for økonomisk støtte til finansiering av det Staten ikke betalte for. I Bergen og nabokommuner meldte flere frivillige seg for å bidra med verving av støttemedlemmer. Lokale aviser, TV- og radiostasjoner også. I løpet av to år var det tegnet rundt 35 tusen støttemedlemmer i Hordaland. Pengegaver strømmet inn fra barnehager, enkeltpersoner og bedrifter. Russen i Bergen samlet inn millionbeløp flere år på rad. Bergen Jubile Singers og Sissel Kyrkjebø donerte noe av inntekten fra salg av en musikk-kassett. Entusiasmen i befolkningen var stor.
I årenes løp har legehelikoptertjenesten i Norge utviklet seg betydelig både flyoperativt, medisinsk og innen redningsoppdrag, og regnes som blant den fremste i sitt slag i verden. Selv om det er «kjeden som redder liv», fra første person på åsted, nødetatenes innsats og videre behandling i sykehusene, er legehelikoptertjenesten en akuttmedisinsk spydspiss i felten. Mange liv er reddet og skadeomfang begrenset fordi viktige oppgaver som før kun ble utført inne i sykehus blir brakt ut til pasienten. En rekke krevende redningsoppdrag er også utført til fjells og til vanns. Tjenesten er en attraktiv arbeidsplass.
Luftambulansetjenesten HF har i mange år hatt det overordnede driftsansvaret for all luftambulanse i Norge. Foretaket eies av de fire regionale helseforetakene. Sykehusene har det medisinske ansvaret og bemanner fly og helikoptre med sykepleiere og leger. Fra medio 2018 blir all drift av luftambulanse i Norge finansieres fullt ut av det offentlige. Totalt bruker de regionale helseforetakene over en milliard kroner på luftambulanse hvert år.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse har derfor endret strategi. Det er fortsatt behov for penger til ytterligere kompetanseheving av det operative personellet i tjenesten, til akuttmedisinsk forskning, til samordningskurs for nødetatspersonell og opplæring av brannmannskaper som skal rykke ut når lokal ambulanse er for langt unna.
Les hele innlegget hos Bergens Tidende