Når det haster ... i UNN
Store deler av Norge har likevel anerkjent utdanningen og bruker paramedic som kvalitetssikring ved akuttmedisinske beslutninger og behandling prehospitalt. UNN, derimot, nøyer seg med en fagarbeider og en assistent per ambulanse, skriver Stig Hansen i et innlegg i Nordnorsk Debatt.
Etter at Universitetssykehuset Nord-Norge overtok tjenesten, ble det gamle utdaterte systemet gjeninnført. Det innebar at legevaktslegen fikk all suverenitet ved avgjørelser prehospitalt.
I landet for øvrig kvalitetsikres tjenestene med vektlegging på kompetanse og systemer som gjør ambulanseoppdrag raskere og mer effektive. Profesjonalisering av innsatsledelse i ambulansetjenesten er et annet eksempel innført andre steder. På lik linje med hva brann og politi har hatt i mange år.
UNN ser ikke nytten av en slik funksjon i tjenesten, men legger heller opp til at den mest erfarne på utrykningskjøretøyet gjør så godt han kan ut fra grunnutdanning og erfaring.
Måten UNN driver ambulansetjenesten på, innebærer også at ambulanser er pålagt å kjøre omveier med åpenbare innleggingsklare pasienter som en formalitet for visning til lokal lege eller for innhenting av unødig dokumentasjon. Her er det lett å forstå hvilke ekstra lidelser pasientene utsettes for, som i verste fall også kan gi fatalt utfall.
Kvalitetssikring andre steder i landet skjer ved krav om paramedic på hver ambulanse.
Sjef for akuttklinisk avdeling, Jon H. Mathisen, ønsket ikke kommentere til iTromsø hvorvidt ambulansetjenesten var underfinansiert. Avdelingsleder Per Øivind Sørgård har i ansettelsesprosesser gitt følgende utfyllende kommentar: “Vi søker ikke etter paramedic”.
Det er besluttet at UNN skal sentralisere ambulansestasjoner. SINTEF, Skandinavias største uavhengige forskningsorganisasjon, totalslaktet UNN allerede i 2015 for ikke å være i nærheten av nasjonale krav i forhold til responstid. Avviket i Tromsø var henholdsvis på nærmere 60% for by og nesten 86% i distrikt. Klinikksjef Mathisen uttalte da, i direktør Tor Ingebrigtsens feriefravær, at nasjonale normer ble fulgt.
Sentralisering vil føre til at biler og stasjoner fjernes. Antall ansatte skal angivelig stå uforandret, men de samme personene vil råde over færre ambulanser. Sammen med nye kutt i tjenesten, vil det føre til dramatisk forhøyelse av responstiden - spesielt i distriktene.
UNN viser med all tydelighet at det ikke skal satses på kompetanse og sikkerhet, men heller velger en ordning der ambulansen transporterer og akuttavdelingen behandler. I mange tilfeller er det snakk om svært kritiske minutter. Fagutviklere blir motarbeidet profesjonelt og får som hovedoppgave å sjekke ut nyansatte i forhold til minimumskrav, etter hvert som de erfarne med kvalifikasjoner brenner ut og slutter.
UNN kjører vikarkurs på noen måneder. Dette fører til at det opereres med en standard der arbeiderne aldri vil bli offisielt godkjent som vikarer. Det brukes blant annet sanitetssoldater og studenter uten lisens eller autorisasjon. Dyktige fagarbeidere byttes mot tilfeldige helsearbeidere.
Ambulansepersonell skal ikke ha for god avlønning. Kostnadene skal ned. Ambulansepersonell skal heller ikke ha for god kompetanse. Det forstyrrer maktstrukturene ved UNN.
At innbyggere i utkantene skal føle utrygghet, ser ut til å være en villet politikk. I dèt demonstrasjonstoget går tydeligvis ledelsen ved UNN fremst.
Når det haster, må mange hensyn besørges og faglige beslutninger tas simultant og hurtig. Motiver som innsparing, korrekt tjenestelinje, hierarki og lydighet er ikke måten pasienter i livstruende omstendigheter trygges på forsvarlig måte.