I Prehospital klinikk ved Oslo universitetssykehus forsker vi på hvordan nødsamtalene mellom innringer og 1-1-3 kan bli bedre, og hvordan både publikum og de som svarer i telefonen kan øve for å få til god kommunikasjon om det viktigste, skriver Jo Kramer-Johansen, overlege Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin (NAKOS) på Forskning.no sin blogg.

Det er fem tilstander i akuttmedisinen der tiden fram til behandling er spesielt viktig for resultatet; akutt hjerteinfarkt, hjerneslag, alvorlige pusteproblemer, hjertestans og alvorlige ulykker.
I to doktorgradsprosjekter har vi sett nærmere på tilstanden hjertestans.
Ved hjertestans pumper ikke lenger hjertet blod til kroppen og pasienten blir raskt bevisstløs, men kan fortsette å gispe eller ha unormal pust i flere minutter.
Uten behandling vil alle med hjertestans få irreversible hjerneskader i løpet av få minutter og ikke være til å redde. Dersom noen raskt skjønner at det er hjertestans og begynner med hjerte- og lungeredning øker sjansene for at det tross alt kan gå bra.
I noen studier finner de 2- eller 3-doblet sjanse for overlevelse sammenliknet med om det ikke startes hjerte- og lungeredning før ambulansen ankommer. Derfor er det så viktig at 1-1-3 hjelper innringer å gjenkjenne hjertestans og veileder innringer i å starte og gi god hjerte- og lungeredning.
I det første prosjektet studerte vi legfolk som ikke hadde helsebakgrunn. Her så vi på kvaliteten på hjerte- og lungeredning i en simuleringstest hvor de gjorde hjerte- og lungeredning på en dukke og kunne ringe til medisinsk nødtelefon med sin egen telefon.
Vi fant at dersom de hadde trent og forberedt seg på å snakke med 1-1-3 ved hjelp av høyttalerfunksjonen på sin egen telefon, kom de raskere i gang med hjerte- og lungeredning og gjorde det med bedre kvalitet. Videre fant vi at dersom også 1-1-3 operatøren brukte et standardisert manuskript som inkluderte mer veiledning, ble det også bedre. Men aller best ble det i de parene hvor både innringer og operatør brukte den nye opplæringen!
I det andre prosjektet, jobbet forskerne tett med 1-1-3 sentralene i Oslo/Akershus, Østfold og Vestfold/Telemark. Gjennom å lytte på opptak av nødsamtalene, fant vi ut hva som kunne hindre nettopp gjenkjenning og veiledning – ofte var det enkle spørsmål som ble stilt, men på en slik måte at innringer likevel ikke forsto dem. Språk var uansett sjelden den viktigste barrieren.
I en oppfølgingsstudie gjennomførte de ansatte på 1-1-3 et tilsvarende opplæringsprogram som legfolkene hadde gjort, hvor de selv fikk prøve seg som både innringere og operatører mens de simulerte nødsamtaler. Etterpå viste en ny gjennomgang av nødsamtalene at operatørene hadde forbedret seg både på å gjenkjenne hjertestans og på å gi veiledning til innringer.
Til sammen gir disse to prosjektene viktig inspirasjon til forbedring av det første teamet av livreddere – innringeren og 1-1-3-operatøren.

Sammen redder vi liv

I den nasjonale dugnaden «Sammen redder vi liv» samarbeider frivillige organisasjoner, Gjensidigestiftelsen, fagrådene Norsk resuscitasjonsråd og Norsk førstehjelpsråd, Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet om å lage en felles førstehjelpsstrategi for å redde 200 flere liv per år i Norge ved å forbedre publikums opplæring og innsats ved medisinske nødstilfeller.
«Sammen redder vi liv» ble åpnet av helseminister Bent Høie den 21. februar 2017 og delprosjektene skal utformes slik at de kan få et liv også etter den femårige prosjektperioden.
Les hele bloggen hos Forskning.no