Også hjelperne kan bli traumatisert

Helsepersonell kan bli sekundærtraumatisert av å høre pasienten fortelle om sin traumatiske opplevelse. Da er det viktig med kunnskap om hvordan hjelperne best kan ivaretas, skriver Sykepleien.

Hovedbudskap: Helsepersonell er ofte utsatt for utbrenthet og sekundærtraumatisering. Ulike tiltak kan forebygge slike tilstander, som et trygt arbeidsmiljø, kollegastøtte, god ledelse og veiledning. Det er også viktig å ivareta seg selv.

Et traume kan svekke den grunnleggende oppfattelsen av at verden er et godt sted, at livet har mening, og at man selv har verdi som menneske (1). De siste årene har det vært rettet større oppmerksomhet mot sekundærtraumatisering hos hjelperen og mot hvordan hjelperen best kan ivaretas.

Hvordan påvirkes vi?

I løpet av vårt yrkesaktive liv vil vi som helsepersonell sannsynligvis møte mennesker som har vært utsatt for traumatiske hendelser. Slike hendelser kan være alt fra ulykker, vold, terror, tortur og overgrep. Det er forståelig og medmenneskelig at vi ønsker å hjelpe de vi møter på best mulig måte. Erfaringsmessig er det naturlig at vi som hjelpere blir berørt, og at det gjør noe med oss som mennesker.

Vi ønsker å se nærmere på hvordan vi som helsepersonell påvirkes av å jobbe med mennesker som er blitt traumatisert. Videre vil vi undersøke hvordan vi i møtet med denne gruppen mennesker selv kan risikere å bli slitne, utbrente og sekundærtraumatiserte. Er det nok oppmerksomhet rundt hvordan vi som hjelpere skal ivareta oss selv? Har arbeidsplassen nok kunnskap om sekundærtraumatisering og forebygging?

Begrepsforvekslinger

Begrepet sekundærtraumatisering blir ofte forvekslet med utbrenthet. De henger nært sammen, men beskriver to forskjellige tilstander som kan forekomme hos helsepersonell som arbeider med traumatiserte mennesker.

Utbrenthet beskrives ofte som en langvarig, arbeidsrelatert stressreaksjon som kan gi fysiske og psykiske symptomer. Tilstanden beskriver en behandlertretthet som har pågått i flere år, som kan gi seg utslag i følelsesmessig utmattelse og distansering samt redusert personlig yteevne.

Sekundærtraumatisering er et mer snevert begrep som fokuserer på oppmerksomhet i arbeidet med traumatiserte mennesker. En sårbarhetsfaktor for sekundærtraumatisering kan være utbrenthet. Det kan altså være glidende overganger mellom disse to tilstandene, men det finnes noen forskjeller.

Viktig å reflektere

Helsepersonell er sårbare for belastninger hvis vi ikke reflekterer over egne følelser og holdninger. Jo mindre bevisste vi er på våre egne følelser og holdninger, jo flere empatiske feil gjør vi. Da blir vi dårligere til å ta vare på oss selv og vil lettere kunne oppleve identitets- og rollekonflikter. For eksempel kan helsepersonell som kanskje ser på seg selv som motstandskraftige og tøffe, føle skam hvis de ofte blir overveldet av følelser.

Risiko

Noen kan være mer utsatt for å bli utbrent og sekundærtraumatisert. Risikoen for en slik utvikling øker med graden av pasientkontakt og nærhet samt mengden av slik kontakt. Om man er ung og har mindre livserfaring eller har liten evne til å søke støtte, kan også det utgjøre en risiko.

Lite sosial kontakt og et innholdsløst privatliv øker også sjansen. Hvis man selv er i krise, er man også mer utsatt for å bli overbelastet.

Den beste forebyggende medisinen er en meningsfylt fritid med mulighet for påfyll og vitalisering. Det er også viktig med et godt kosthold og mosjon for å mestre stress i en utfordrende arbeidshverdag. Vi mener at det er fint om arbeidsgiver legger til rette for trening i arbeidstiden for å forebygge belastninger, både på et fysisk og mentalt plan.

Hvordan forebygge?

Åpenhet og oppmerksomhet om sekundærtraumatisering er noe av det viktigste for å forebygge lidelsen. Vi som helsepersonell har gjerne en arbeidssituasjon der det stilles mange krav til oss. Vi står i situasjoner der vi må gi av oss selv. Da er det viktig å ha en kultur for åpenhet på arbeidsplassen, som gir tid og rom for samtaler kollegaer imellom.

Vi må innse at vi ikke er immune overfor belastning, og at det ikke er positivt å tenke at «dette er jobben vår, så det må vi tåle». Den enkelte bør være bevisst på at det er vanlig å få en reaksjon hvis belastningen blir stor nok. Det betyr ikke at man er svak, eller at man har valgt feil yrke; dette er en del av det å være menneske.

Les mer om saken og se kilder hos Sykepleien

Print Friendly, PDF & Email

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*