Bannerannonse

Mørke innsikter fra Skandinavisk akuttmedisin

Årets utgave av Skandinavisk akuttmedisin hadde mye fokus på terror og beredskap, utdanning, trening og taktikk for å møte skarpe situasjoner.

Gunnar Farstad åpnet Skandinavisk akuttmedisin med tanker om taktisk akuttmedisin. Mange spørsmål, få svar. Foto: Live Oftedahl

Gunnar Farstad, overlege i anestesi ved Oslo universitetssykehus og også en av forsvarets menn, åpnet sesjonen om taktisk akuttmedisin.

– Det er et fagfelt hvor mange har tenkt, få har gode svar og få er enige blant dem som tror de har gode svar, fastslo han.

Spøkefullt la han til at det er mye sort utstyr som er dobbelt så dyrt som annet utstyr, men ellers likt med det andre utstyret.

– Dette er et fagfelt i modning, og amerikanerne er ledende på å modne faget.

I Norge er statusen at man bruker ordinære ressurser til spesiell bruk, mens flere andre land – blant annet Danmark og Finland har valgt å utdanne utvalgt personell.

Han problematiserte også hva som er PLIVO-oppdrag, og hva man skal gjøre når det ikke er tydelige faresoner – noe som var tilfelle ved terroraksjonene i Brussel, Paris og Mumbai. Hvordan håndterer man hendelsene, når det ikke er noen trygge oppmarsjområder, og ingen helt vet hvor varm sone er? Trenger vi nye nasjonale prosedyrer? Spesialressurser? Spesialutstyr?

Danske løsninger
Dermed var en rekke baller kastet i lufta, uten at noen egentlig ble landet. Den mørke stemningen fortsatte under Peter Anthony Berlacs, leder i prehospital akuttmedisin i Region Hovedstaden, sitt foredrag om taktisk prehospital akuttmedisin i Danmark.

Forventningspresset om handling internt, av samarbeidspartnere, medier og befolkningen er stort, og helsepersonell er i internasjonal sammenheng i større grad mål enn tidligere.

Dødeligheten ved terror er høyere enn ved kamphandlinger i krigssoner med lav andel potensielle overlevbare skader. Ifølge Berlac er andelen potensielt overlevbare skader 7 prosent ved terror og 24 prosent militært. 89 prosent skytes i toraks, og mortaliteten er høyere fordi man ikke har ballistisk beskyttelse, gjerningspersonene opererer fysisk tettere på ofrene, gir fatale skudd til hode og torso og at de som blir rammet er ute av stand til å yte ordentlig motstand.

Derfor har de egne aksjonsstyrker i Danmark med spesialtrente leger som er tilknyttet såkalte multidisiplænere team som er underlagt politiets kommando under innsats. De kaller det TECC – Tactical Emergency Casualty Care. TECC bygger på de samme prinsippene som TCCC – Tactical Combat Critical Care – bare i sivil sammenheng.

I den framtidige utviklingen ønsker de en felles nasjonal myndighetsplan for taktisk akuttmedisin og at alle politikretser har tilgang til TEMS (Tactical Emergency Medical Services).

Svenske tilstander
Deretter var det Janne Kautto, leder for Riksföreningen för ambulanssjuksköterskor (RAS), fortalte om erfaringer fra Sverige med 53 risiko-områder hvor nødetatene risikerer å bli angrepet, og hvor ambulansene må ha politieskorte for å kunne kjøre inn.

– Jeg begynte i ambulansetjenesten for 11 år siden. For ti år siden fikk noen kollegaer kastet sten etter seg av en psykisk utstabil person. De siste årene har det eskalert. En del er i media, men det er store mørketall.

Kautto etterlyste en nasjonal strategi fra myndighetenes side for å forebygge vold mot ambulansepersonell.

– Vi må har mer effektive lover. Ambulansepersonell har ikke tjenestemannsbeskyttelse. Personell må utdannes i å gjenkjenne trusselsituasjoner. Man må planlegge for taktiske ambulanseenheter.

Han ønsket også et statlig nasjonalt senter for ambulanseforskning og utvikling.

Helsepersonell i krigsområder
Enda mørkere skulle det bli da Morten Rostrup, overlege i anestesi fra OUS, fortalte om arbeidet for Leger uten grenser. Han har blant annet vært i Zaire i 1996, da borgerkrigen startet, i sultkatastrofen i Sudan i 1998,  i Kandahar i Afghanistan i 2001, og Libya i 2011.

– Før var det enklere å jobbe. Nå er det større internasjonale konflikter, mer politikk og storpolitikk.

Fra 1981-1992 var det ifølge Rostrup 15 angrep på sykehus totalt. I 2015 var det ti angrep, og i 2016 15 angrep.

– Det er en stor mengde bevisste angrep på helsearbeidere slik det har blitt i verden i dag.

Hva er grunnen? Blant annet problematiserte han amerikanernes innsats i Afghanistan i 2001, hvor de slapp bomber fra noen fly og brød fra andre, og dermed blandet det militære og det humanitære. Rostrup advarte mot å blande sammen roller på denne måten.

– Befolkningen har veldig vanskelig for å tro at vi er nøytrale og at vi opererer alene.

Et annet problem er at man i mye større grad bruker ambulanser og sykehus som mål for å ramme fienden.

– Det å nekte folk legehjelp blir brukt som våpen i krig. Behandler du min fiende så er du også min fiende.

Han har hørt kollegaer i Syria si at å bli tatt med pasienter er verre enn å bli tatt med våpen.

Som siste ledd i sesjonen fortalte Bjørn Jamtli, seniorrådgiver i Helsedirektoratet, om den nasjonale PLIVO-treningen i Norge.

– Samtidig som man styrker samarbeidet med andre nødetater må man bevare befolkningens tillit. Det er et felles samfunnsoppdrag å redde liv og begrense skade, men helsepersonell skal ikke bidra til etterforskning og straffeforfølgelse. Det er viktig å være tydelig på uavhengigheten til politiet og andre myndigheter.

20.000 fikk opplæring i PLIVO. Nå må man fortsette med årlige øvelser. Helseforetakene er forpliktet til  opplæring og øvelse av egne mannskaper gjennom oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene, ifølge Jamtli.

Print Friendly, PDF & Email

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.