Øyeblikkene man aldri kan glemme

Alarmen går. En ny ulykke. Blålysene blinker og sirene uler. Du vet det kan stå mellom liv og død. Innsatsen til de ansatte i akuttberedskapen er uvurderlig, skriver Monica Holmbukt ved UNN i Pingvinavisa.

Illustrasjonsfoto: Therese B. Kirkesæther

«Det verste er ikke å komme fram og oppdage at det ikke var mer å gjøre. Det verste er når det fortsatt er liv når man kommer fram. Og man jobber og jobber, men man vet at det ikke holder. Og man må avslutte det der og da. Det er tøft.»

Det finnes de av oss som har blitt i helsesektoren i mange år. Flere tiår. De krummer nakken og gjør jobben sin, på tross av lederskifte, innsparinger, sterk kritikk, og enkelte dager på tross av egen vilje. Noen av oss er nærmere liv og død enn andre i arbeidstiden.

Det produserer mange erfaringer, mange møter, mange smil og mange tårer. Smil sammen med andre. Tårer når man er alene. Noe lar man gå i glemmeboka. Noe fester seg på netthinna, og blir der. Men minner passerer ikke så lett som man tror. De etableres, og de vedvarer. De former oss.

Monica Holmbukt. Foto: Privat

«Det står om sekunder. Det står om liv. Alarmen går og på automatikk følger du dine prosedyrer og setter deg i bilen for å rykke ut til nok en ulykke. Lyden av mennesker som behøver din hjelp fyller hele rommet, hele korridoren og hele deg. Denne gangen har trafikken krevd nok et menneskeliv. Du har litt informasjon om hva som har skjedd, men du kjenner likevel ikke hele bildet før du kommer fram. Du har gjort dette mange ganger før. I mange år. Du er dreven i yrket ditt, og har det prehospitale i fingrene til enhver tid. Du puster så godt med mage som du kan, og forbereder deg. Rister deg selv våken, for å være mest mulig tilstede. Kroppen holder litt igjen, det føles vanskelig å ta inn nok luft. Magen vil ikke puste godt. Den har en tung stein liggende der fra før. Samtidig distanseres tanker og følelser på ren automatikk. For å spare deg selv litt. Du vet at det er fornuftig. Men du vet og at det likevel vil være et scenario som møter deg. Som du aldri vil kunne forberede deg godt nok til. Og du har rett. Både i dag, som en annen dag. Hver dag.»

Du kommer ikke unna mennesker og hendelser i løpet av din karriere i helsevesenet som setter dype spor hos deg. Og det skal godt gjøres å aldri oppleve noe som ikke påvirker. Man havner aldri i arbeid innen helse og omsorg basert på noe annet enn medmenneskelighet. Man kan alltids bytte jobb, men for de som blir over lang tid, er det som oftest noe nært som holder en igjen.

Usynlige bånd vanskelig å bryte holder deg fast. Det sterkeste båndet, den røde tråden i et liv som baseres på turnusarbeid, det er sterkt nok til å holde enhver storm i ro. For ofte slår en slik jobb rot i deg.

Man kan forlate den. Men minner og erfaringer setter seg i ryggraden. Som for å si, «Vi blir her. Du kan finne deg en annen jobb, men du vil aldri greie å glemme denne formen for medmenneskelighet.»

Hvordan gikk det videre på oppdraget? Les hele blogginnlegget på Pingvinavisa til Universitetssykehuset i Nord-Norge 

Monica Holmbukt jobber som vernepleier i Tromsø kommune. Hun har gjort research blant kollegaer hun kjenner i ambulansetjenesten. «Dette er en hyllest til dere,» forteller hun. 

Print Friendly

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*