Det er en vakker vårdag og jeg holder på å blø i hjel på akuttmottaket
«Jeg besvimer i ambulansemannens armer. De kjører meg de få kilometerne til sykehuset. Jeg plasseres i et rom på akuttmottaket. Jeg får høre at jeg er på feil sted,» skriver Agnes Arpi i Metro.
Det er en vakker vårdag og jeg har det travelt før et møte da smerten hugger til så kraftig at jeg kollapser på gulvet i leiligheten min.
Jeg sender SMS til mannen min og sier at han må komme hjem fra jobben, og så kryper jeg i seng. På legevaktstelefonen sier de at jeg har magekatarr og bør bli hjemme. Det er normalt med litt vondt i magen. Jeg begynner å bli svimmel.
Smerten blir verre. Det snurrer selv om jeg ligger nede. Jeg stoler ikke på legevakten. «Ring 112,» roper jeg. Jeg har aldri kjørt ambulanse før, men noe er feil , veldig feil. Hvor lang tid tar det? 20 minutter, en halvtime? Ring igjen! Jeg krøker meg av smerte.
Ambulansen kommer, setter drypp, tar opp båren til leiligheten. Jeg besvimer i ambulansemannens armer. De kjører meg de få kilometerne til sykehuset.
Jeg plasseres i et rom på akutten. Jeg får høre at jeg er å feil sted. Det finnes andre med høyere prioritet, legen kommer når legen har tid. Jeg får en blodtrykksmåler på armen, siden er vi alene. jeg holder på å besvime igjen selv om jeg ligger nede. Min mann klarer knapt å kommunisere med meg lengre, men han ser at blodtrykket går ned. Han roper i korridoren at noen må komme.
Da kommer han, en lege i spesialisering. Han innser at man ikke har fått med seg alt, og at noe er veldig, veldig galt. Det har gått fem timer siden kollapsen og han er den første som får det travelt, den første som forstår alvoret. Plutselig er rommet fullt av leger. De begynner å springe i korridorene, ruller meg framfor seg. Akuttoperasjon. Magekatarren viser seg å være 3,5 liter blod i buken. Det er nesten 70 prosent av alt blodet jeg har i kroppen.
Det er en vakker vårdag og jeg holder på å blø i hjel på akuttmottaket.
Legen besøker meg på avdelingen dagen etter. Han virker preget, det er vi nok begge. Innsikten treffer: Jeg hadde ikke klart meg om jeg hadde stolt på informasjonen jeg fikk. Jeg var bare en hårsbredd fra å bli det anonyme mennesket i en avisartikkel, det beklagelige dødsfallet som kommenteres med et «vi skal se over våre rutiner». Slik slås tillit i stykker - for alltid.
Navnet hans prentes inn i meg. To år senere har en tanke, en innsikt vokst ferdig. Det er på tide. Jeg leter opp stedet han jobber på, ringer og legger igjen en beskjed. Han ringer tilbake. Jeg forteller hva jeg husker og jeg husker alt i en krystallklar sekvens fra kollapsen til operasjonsbordet. Hans minner stemmer overens med mine selv om de er fra et annet perspektiv. Han forteller om hvordan han hadde fått feilaktig informasjon, om hvordan fargen forsvant fra ansiktet mitt og hvordan hendelsen har påvirket ham i jobben. Og jeg får sagt takk.
Takk for at du tok meg på alvor. Takk for at du tok arbeidet ditt på alvor. Takk for at du reddet livet mitt.