Presten Kathrine Lillørs 89-årige mormor døde i sin datters armer. Det kunne ha vært en fredfylt måte å ende livet sitt på, men slik skulle det ikke bli, skriver Berlingske Tidende.

Les også: Helsepersonell skal ikke starte gjenoppliving når det vurderes som hensiktsløst
«Min mormor ble forsøkt gjenopplivet selv om hun var død. Fra hun falt om i armene til min mor til ambulansen ristet av de sjokk man sendte gjennom hennes stille gamle hjerte, gikk det mer enn tyve minutter. 89 år. Død i sitt eget hjem den 4. mai, hvor man i stearinlysenes skjær rev henne ut av sengen, ned på en båre, ut i en ambulanse selv om det ikke var noe håp om at hun ville våkne igjen. Hvordan kunne det skje?» spør barnebarnet.
Svaret kommer hun med selv. Det var helt klare regler som hjemmepleien fulgte da prestens mormor døde i 1998. Faktisk ringte de til ambulansen før de ringte til den avdødes datter. Først tyve minutter etter hennes død ankom ambulansen. Likevel insisterte de på å hive henne inn i ambulansen for å gjenopplive henne.
Personellet har nemlig plikt til å gjenopplive. Man kan ikke frabe seg det med mindre en lege har skrevet i journalen at man ikke ønsker det. Det tenker mange ikke over.
«Min mor nådde å komme fram først, og min mormor utåndet tydelig i hennes armer. I minuttene etter, da min mor sitter med min mormor i armene, kommer ambulansefolkene veltende. De kaster min mor til side og trekker min mormor ned på en båre og maser henne ut av leiligheten. Min mor forsøker å forhindre det, for min mormor var jo død,» forteller Kathrine Lilleør til TV 2.
Den traumatiske opplevelsen har etterlatt familien med varige mén. For den død som faktisk tegnet til å bli et verdig farvel, endte fryktelig for familien som hadde instilt seg mentalt på at mormor var i ferd med å forlate verden.
«Å utånde i en datters armer er jeg ikke i tvil om at min mormor var glad for. Men hele etterspillet med ambulansefolk, gjenopplivningsforsøk og familiens samling omkring en sykehusseng, stjal den siste avskjed fra oss. Hvor vi ellers ville ha samlet oss i hendes stue, grått, sunget og lagt blomster ved hennes side, var vi nå henvist til sykehusets kliniske rammer,» skriver hun.