Forkortet portrett fra Ambulanseforum nr. 3 2014 Ønsker du å abonnere? Sjekk her! 

Ambulansen har fått en tur til en gammel dame med brystsmerter. Jan er på sin sedvanlige helgevakt på Vinje Transport med en kollega, og har ansvar for pasientbehandlingen på denne turen. Ambulanseforum er med som hospitant.

Liten observasjonsstudie

Vi ankommer hjemmet til pasienten, en velstelt liten leilighet, med brudebildet og barnebarna på veggen. Blomster og duk på bordet. Furumøbler. Hun venter på oss i en lenestol.

Jan er en ganske svær kar, tidligere svømmer, men har nå et mer bamsete utseende med god polstring. Med rolig framferd og sin milde stemme spør han den lille damen hele SAMPLE-regla som en smalltalk ispedd litt humor, mens han kjenner litt på hud og puls, kobler på multimonitoren.

Får henne til å slappe av. Som om dette er den mest naturlige samtalen i verden.

Det hele glir med en letthet som man bare får til med lang rutine. Det er nesten mer som om husdoktoren er på besøk. Så vil Jan gjerne ta en liten kikk på medisinene hun står på.

Den lille damen tar som mange eldre en rekke medikamenter, og disse blir med til sykehuset. En justering av dosene er kanskje en grei gjennomgang.

Pasienten bukseres stille og rolig ut til båra og ambulansen, og nok et rutineoppdrag er snart fullført. Hverdagen i ambulansetjenesten. Dette har vært en del av jobblivet til Jan i snart 30 år.

33 timers utdanning

Da han startet som ambulansepersonell fikk han en utdanning på 33 timer førstehjelp fra Røde Kors. 11 kvelder med tre timer, hvorav en av kveldene var med en jordmor. Deretter hospiterte han noen vakter som tredjemann på bil. Det var det.

– Jeg husker at vakten på julaften var på 20 timer og at vi hadde to udramatiske turer, forteller han på sin lune måte.

I 1984 var Jan 23 år og i ferd med å gå sisteåret på Trondheim Økonomiske Høgskole (TØH), et påbygningsår for å bli foretaksøkonom.

Han hadde planer om å ta en master i Denver. Han hadde en pause fra studiet i forbindelse med militæret, og jobbet tilfeldigvis som sommervikar for flyttebyrået Vinje Transport.

Tilfeldighetens spill

Vinje Transport har som kjent også drevet ambulansetjeneste i Trondheim siden begynnelsen av 1900-tallet inntil tjenesten ble offentlig for halvannet år siden.

– Jeg så de hvite frakkene, buksene og t-skjortene og syntes det virket spennende. Og så var jeg kompis med Tor Arne Vinje, som var sønn av Arne Vinje som drev Vinje Transport.

Begge var «ladegutter». Jan vokste opp med to lærerforeldre i bydelen Lade som ligger ved sjøen i Trondheim.

I fire år jobbet han som vikar. Dagjobben etter utdanningen på TØH var som markedskonsulent på Narvesen. Så begynte han fast i tjenesten fra 1988, og jobbet fulltid i ambulansetjenesten i elleve år. Da ble han vikar for regionleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) i halvannet år.

Etter det var han prosjektleder i TAS – Tverrfaglig akuttmedisinsk samarbeid i SNLA fram til 2008. Etter det har han fungert som instruktør for TAS i Helse Midt-Norge.

Plutselig har det gått halvannet år siden siste vakt. For kjøre ambulanse har han gjort i alle år uansett. Han gikk 20-30 prosent med vakter fram til 2012, to doble hver tredje helg i mange år.

– Jeg var med og bidro til at de faste ansatte fikk jobbe treskift. Det kan vi takke tredjeårsstudentene på medisin for også.

Sommeren 2012 ble det plutselig noen innstramminger en periode på bijobber i SNLA.

Før det igjen ble åpnet for bierverv hadde det skjedd mye i tjenesten på kort tid: Nå må han ha farmakologikurs for å kunne jobbe med delegering, og det har sklidd bort innimellom alt annet. Og så har han oppdaget at det faktisk kan være litt deilig å ha fri i helgene.

Kull tre på paramedic

Paramedic-utdanningen tok han på Høgskolen i Lillehammer som kull 3 i 2005. Han var ferdig i 2009 etter å skrevet oppgave om bruk av morfin som analgetikum. Han fant ut at folk var litt forsiktige med doseringen, og at pasientene ikke ble ordentlig smertelindret.

– Oppgaven påvirket kanskje til at instruksen åpnet for litt større doser på litt kortere tid. Selv om personellet kanskje ikke utnyttet instruksen optimalt. Det er fint at folk har respekt for morfin.

Ved St. Olavs Hospital har de for øvrig fortsatt fokuset på smertelindring. Karin  Elvenes Bakkelund og medisinstudenter har forsket på dette og funnet ut at smertelindringen er for dårlig i ambulansetjenesten. Det er et viktig tema. Dårlig smertelindring kan føre til uheldige stressreaksjoner på et allerede prøvet system.

Jan mener han fikk tittelen Årets Paramedic blant annet på bakgrunn av prosjektet SNLA hadde med Kompetanse i ambulansen (KiA) som startet i 2001. KiA-bilene var tidlig ute med å introdusere simulering i ambulansetjenesten.

Ønsket var å øke instruktørkompetansen i tjenestene rundt omkring. Han var også med på et studie hvor man sammenlignet anestesisykepleiere og ambulansepersonell – hva de leverte. I innsamlingen skjedde det noen formelle feil og prosjektet ble lagt på is.

Rivende utvikling

Jan kan, som flere andre, skrive under på at det har skjedd mye i prehospital akuttmedisin siden 1984.

– I 1984 drev vi stort sett ren transport. Fra midten av 80-tallet begynte det å skje ting. Vi fikk blant annet mulighet til å behandle hjertestanspasienter med intubasjon, defibrillering og adrenalin – og den gangen bikarbonat som man hadde sånn tro på. I løpet av 80-tallet fikk vi også utsjekk på glukose intravenøst til bevisstløse diabetespasienter og det kom noen flere medikamenter.

I 1989 ble det startet ambulanseskole i Trondheim. Man beveget seg fra enkeltutsjekker til at man fikk en utdanning som gjorde at man kunne forholde seg til medikamentelle instrukser. Utdanningen var på ett år og cirka 200 timer med sykehuspraksis i tillegg.

– Jeg har vitnemålet ennå. Det var stas rundt det, litt formalitet! Det var underskrevet av både fylkeslegen og fylkeshelsesjefen.

Makkeren som hadde lengre fartstid fikk gå først, og så tok Jan skolen året etter. Det var krav om at én på bilen måtte ha skolen.

– Vi var 24 faste på Vinje den gangen.

Så hva har fått ham til å jobbe i ambulansetjenesten så lenge?

– Det handler litt om at man ikke vet hva dagen bringer. Jeg trives med det. Kombinasjonen av dramatiske ting og at jeg ikke akkurat mistrives med å være omsorgsfull. Jeg føler at jeg gjør en forskjell, forandrer pasientens situasjon, gjør noe bra. Leverer fra meg noe som er i litt bedre stand enn det man hadde i utgangspunktet. Det er gøy å se resultater av de verktøyene man har.

Hva har vært de største endringene siden 80-tallet?

– Ambulansepersonell utgjør i større grad en forskjell for pasienten på grunn av kompetanse og utstyr.

Framtidens ambulansetjeneste

Hva tror du om framtidens ambulansetjeneste?
– Nå snakker man som om bare man får i gang en bachelor i Oslo så er problemet løst. Det ligger noen år fram i tid at det sitter en med bachelor i ambulansen på alle småstasjoner. Høgskolesystemet har gjort mye. Cirka 800 har fått paramedic-utdanning i de ti årene som har gått nå.

Når det gjelder utstyr, så kommer gjerne nytt utstyr i luftambulansetjenesten først. Nytt der nå er ultralyd, men jeg er usikker på om det blir et redskap i ambulansetjenesten.

– Kanskje vil man finne bedre måter å sikre luftveier på. Vi ser slutten av endotrakeal intubering. Antallet hjertestans i befolkningen er halvert og antallet personell med delegeringer er tredoblet, muligheten for å lære seg intubasjon på anestesiavdelingen er borte. Du må ha mengdetrening. iGel er nok lettere.

Kan du fortelle om et oppdrag du husker godt? Jan tenker seg om.

– En av de siste turene jeg var på var en åtteåring med anafylaktisk sjokk. Moren sa han hadde sluttet å puste og var begynt å bli blå. Da vi ankom hadde han trådtynn puls på 50. Vi ga ham en liten dose adrenalin 0,05 mg iv og Solu-Cortef. Det er utrolig hvor potent adrenalin er. Han våknet raskt og ble kontaktbar. De siste årene er det et av de mest livreddende oppdragene jeg har hatt. Hadde han bodd litt lenger oppå Byåsen så hadde kanskje utfallet vært et annet. Det var en god følelse. Du blir euforisk et par dager etterpå.

Jan har absolutt troen på en bachelor paramedic, men han har ikke helt troa på å legge ned fagutdanningen.

– Det er utrolig mange flotte, flinke fagarbeidere som kommer ut av det systemet. Jeg er tvilende til at det i overskuelig framtid skal legges ned, selv om jeg håper det blir krav om paramedic på bil innen kort tid. Jeg synes det er rart at mye av praksisen på paramedicstudiet er fjernet og erstattet med litt simulering.

Det er verdifullt å vite hva som skjer med pasienten på sykehus.

– Tidligere hadde man ni ukers praksis på paramedic-utdanningen: På barn, intensiv, anestesi etc. Det er veldig relevant hospitering!

Gamlemor er tatt trygt inn til sykehuset, og vakta fortsetter med et par litt mer dramatiske oppdrag stødig håndtert.