To år etter – hva nå?

DSC_1994

I dag sender vi ekstra varme og gode tanker til alle som var involvert i redningsarbeidet den 22. juli 2011. Vi sender vår dypeste medfølelse til de som mistet noen. Vi ønsker alt godt til dere som overlevde, og også til alle dere andre som opplevde at denne dagen vil sette sterkt preg på resten av livet.

Av Live Oftedahl, journalist i Ambulanseforum

For ti dager siden sto følgende i Aftenposten: Ingen penger til 22. juli-tiltak i helsevesenet

Lenge har jeg skullet skrive noe fornuftig om hva som har skjedd videre etter den forferdelige fredagen den 22. juli 2011. Hva er gjort i etterkant? Står vi bedre rustet?

For hva er siste nytt fra helse? Årets tildelingsbrev, «to-do-listen», fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) til Helsedirektoratet er klinkende klar på at det skal innføres et nasjonalt triagesystem for masseskader i Norge, og nye prosedyrer rundt skarpe oppdrag, inkludert «skyting pågår». Det krever øvelser. Helsedirektoratet har jobbet med å komme i mål, og de har allokert midler til dette. Men de 17,7 millionene de har bedt om, og som skal til for å begynne å implementere blant annet disse to tingene i den akutte redningskjeden uteblir fra HOD. Det må vente til 2014. Det er ikke til å tro.

Det har bare gått to år. Skal viljen til systematisk forbedring dabbe av allerede nå? Er dette signalene Regjeringen ønsker å gi? Skal vi være fornøyd med at helsevesenet fikk bestått i håndteringen av den 22. juli?

Eller skal vi innse at det ikke var på grunn av fantastisk planverk eller ledelse, men en horde av helsearbeidere som skjønte at de måtte dra på jobb midt i ferien, selv om ingen nødvendigvis sa det. Jungeltelegrafen. Ryggmargsrefleksen. Dugnadsånden. Forpliktelsen og viljen til å hjelpe med det man kan når det trengs som mest.

Og en rekke flaksfaktorer: Bomben gikk av rett etter sommerkontortid, og det var heldigvis ikke så mange der. Selv om det var mange nok, og forferdelig for de som ble rammet. Bomben gikk også av rett ved vaktskiftet på Ullevål og i ambulansetjenesten. De skadde ungdommene på Utøya befant seg på en øy, og ble fraktet inn i puljer med politiet til fastlandet hvor de ble triagert av ambulanse- og luftambulansepersonell uten at situasjonen ble altfor dekompensert.

Det ga en delay som gjorde at man kunne stille det man hadde av ressurser. Det vil si at man hadde helse- og redningsressurser nok til å håndtere de overlevende. Hadde dette vært på fastlandet ville håndteringen fort kunnet blitt mye mer kaotisk.

Det skjedde mye i kulissene som selv Gjørv-kommisjonen ikke har fått kloa i.

Jeg har lenge skullet skrive noe fornuftig om hva som har skjedd i etterkant av denne dagen for to år siden, men følelsene tar over. Kanskje er det umusikalsk å skrive dette på en dag som skal vies til stille sorg og ettertanke.

77 liv gikk tapt den dagen. Nesten like mange ble skadet. Dette ble ikke ordentlig virkelig for meg før den lille famililen min tok ferga over fra ferie i København to dager etter i 2011. Vi dro rett opp til Kirkeristen i Oslo. Til blomsterhavet og menneskene som sørget. Da kom tårene. Jeg tar utrolig sjelden til tårer.

Ved skolestart ba læreren klassen datteren min går i om å tegne det de husket best fra sommeren. Hun var ni år da. Hun tegnet blomsterhavet, og oss fire, familien med mor og far, og to barn. Mor står og gråter og gråter. Jeg fikk frysninger da læreren viste oss dette i en foreldresamtale senere den høsten.

Datteren min har spurt meg flere ganger om han som gjorde dette vil komme ut fra fengselet noen gang. Akkurat som jeg har sagt at spøkelser ikke finnes, har jeg forsikret om at han aldri, aldri vil komme ut.

Det jeg ikke sier til henne er at det når som helst kan være noen andre som vil gjøre like ondskapsfulle og syke ting. Og at vi må være så godt forberedt vi kan, selv om noe lignende kanskje aldri skjer igjen. Akuttkjeden ønsker å være forberedt. Store hendelser i en eller annen form vil før eller siden skje, og det jobbes i alle ledd for å bli bedre.

17,7 millioner. Bør man ikke få fortsette forbedringsarbeidet fortest mulig? Skal det være pengene det står på?

Print Friendly, PDF & Email

One Comment

  1. Eirik Harberg says:

    Ville bare takke for en av de mest konsise oppsummeringene jeg har sett av hvorfor den prehospitale delen av innsatsen 22 juli 2011 gikk såpass bra som den gikk.
    legg til effekten av kompetanse tilegnet på siden av systemet, så har vi fått med mange av «suksessfaktorene» slik jeg ser det. Med andre ord gikk helses innsats den dagen bra mer på tross av systemet mer enn på grunn av systemet.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*