– Hjelperne tok utfordringen

Plassen utenfor Domkirken i Norge ble samlingsplass for den kollektive nasjonale sorgen etter terroren og massakren.

I tretti år har jeg arbeidet opp mot kriser og katastrofer, i krigssituasjoner i Uganda, Rwanda, Midtøsten og tidligere Jugoslavia. Jeg har hatt med hjelpere fra mange av de katastrofer vi har hatt på norsk jord og i Skandinavia. Med unntak av Rwanda, kan jeg ikke huske beretninger som har vært så dramatiske som de jeg har hørt etter bomben i regjeringskvartalet og drapene på Utøya, skriver Dyregrov.

Atle Dyregrov

Av Psykolog, dr. philos Atle Dyregrov, Senter for Krisepsykologi.

Artikkel fra Ambulanseforum nr. 4 2011

Etter bomben i regjeringskvartalet og drapene på Utøya, har mange hjelpere vært i aksjon.

Innsatspersonell har som førstelinjehjelpere arbeidet i akuttfasen, på katastrofestedene. Det er mange grupper som har deltatt: personell i politi og brannvesen, ambulansepersonell og annet akuttmedisinsk personell, Sivilforsvar, Røde Kors, Norsk Folkehjelp og frivillige organisasjoner og privatpersoner som tilbød sin hjelp.

Annenlinjehjelpere har arbeidet på Sundvolden og sykehus med overlevende og alle de pårørende som trengte støtte og omsorg. Her inngår sykehuspersonell ved medisinske avdelinger, psykososialt støttepersonell, prester, politi som deltar i identifiseringsarbeid, osv.

Denne artikkelen omhandler først og fremst personell på katastrofestedet, spesielt de som arbeidet nær og på Utøya.

Påkjenningene under innsatsen

I tretti år har jeg arbeidet opp mot kriser og katastrofer, i krigssituasjoner i Uganda, Rwanda, Midtøsten og tidligere Jugoslavia. Jeg har hatt med hjelpere fra mange av de katastrofer vi har hatt på norsk jord og i Skandinavia. Med unntak av Rwanda, kan jeg ikke huske beretninger som har vært så dramatiske

Alle de stresselementer som gjør situasjonen ekstra vanskelig for innsatspersonell var til stede.

Utøya rammet unge mennesker, hjelperne opplevde hjelpeløshet fordi de selv var i fare og måtte vente på å kunne assistere, det var et stort antall døde og mange var hardt skadde, situasjonen var i starten uoversiktlig og kaotisk, og det var tidspress for å redde liv.

Om noe kan kalles ”worst case scenario” så var det dette. Det betyr også at ingen kunne være forberedt på den påkjenning innsatsen innebar og de utfordringer man sto ovenfor. Likevel kunne tidligere trening og erfaring benyttes.

I det følgende vil jeg først beskrive noe av det som kan forventes av reaksjoner og mestring blant innsatspersonell, før jeg gir noen råd og anbefalinger som kan hjelpe for langtidsmestring av denne situasjonen.

At slike påkjenninger naturlig kan medføre reaksjoner under innsats slik som uvirkelighetsopplevelse, håpløshets- eller utilstrekkelighetsfølelse, opplevelse av overveldelse, dilemma over hvem som skal hjelpes, osv er å forvente.

Det samme er kroppslige reaksjoner og noe redusert tankekapasitet (for eksempel hukommelses- og konsentrasjonsproblemer). Samtidig vet vi at så lenge det er oppgaver å utføre vil sjelden reaksjoner komme under innsatsarbeidet, men oftest i etterkant. Annet steds har jeg utførlig redegjort for vanlige reaksjoner under og etter innsats (se Dyregrov, 2002)

Hva kan forventes av reaksjoner?

Fremdeles er vår kunnskap større om etterreaksjoner blant hjelperne, enn om reaksjoner under selve katastrofearbeidet.

Det er viktig å slå fast at innsatspersonell vanligvis greier seg godt i etterkant av katastrofer. Langt de fleste vender tilbake til en normal hverdag og få utvikler langtidsplager.

Det betyr ikke at opplevelsene er glemt, men helsemessig greier langt de fleste seg bra. Men hendelsene kan leve videre i minnet og kan fra tid til annen komme sterkere frem. Det vil sannsynligvis være mer tilfelle med terrorhendelsene enn tidligere katastrofer i Norge, fordi omtalen i media vil være vedvarende og få nye toppunkter i de rettssaker og minneseremonier som vil komme i årene som ligger foran oss.

De vanligste etterreaksjonene ligner de som direkte berørte opplever; tristhet over det som har skjedd, økning i irritabilitet og sinne, selvransakelser i forhold til egen innsats, økt engstelse, mer konsentrasjons- og hukommelsesproblemer osv. og ikke minst at minner fra innsatsen plager en i ettertid.

Dette er kjente reaksjoner for mange av dere som har vært i innsats. Kontrasten mellom det meningsfulle ved å være til hjelp og det å vende tilbake til vanlig rutinemessig arbeid kan også kjennes stor, og ikke få opplever at de endrer synet på livet på kort og lang sikt.

For få år siden passerte vi 20-års dagen for ulykken i Måbødalen hvor så mange svenske skolebarn omkom. I etterkant av denne passeringen holdt jeg et kurs i Odda hvor bl.a. ambulansepersonell og ulike grupper helsepersonell var til stede.

Mange av de eldste hadde fremdeles minnene om innsatsen den gang nært seg. En fortalte at hun daglig tenkte på det som skjedde. Et år etter Måbødalsulykken rapporterte 40 % av hjelperne at det som skjedde hadde forandret deres verdier i livet; de satte mer pris på nære ting, materielle ting betydde mindre enn menneskelig nærhet, etc. (Dyregrov, Kristoffersen & Gjestad, 1996).

På samme måte vil sannsynligvis denne hendelsen fortsette i hjelpernes minne. Mange hjelpere har nok tatt en egen runde innom barneværelset eller har tenkt over hvor kort det er mellom liv og død og verdsetter sine nærmeste mer enn tidligere.

Og som vår undersøkelse viste etter Måbødalsulykken, disse virkningene var ikke korte og forbigående, men fortsatte i alle fall ut over det første året.

Hvor mange vil slite med alvorlige etterreaksjoner? Det er vanskelig å si eksakt, men det er vanlig å si at mellom 3 og 10 % av hjelpere ved katastrofer står i fare for å utvikle posttraumatiske stresslidelser (PTSD).

Det er en lav prosentsats og betyr at langt de fleste greier seg bra. Men med så mange hjelpere i aksjon så kan for eksempel 10 prosent utgjøre mange personer.

Godt samhold, meningsfulle oppgaver og god trening reduserer selvfølgelig antallet, mens den sterke eksponeringen øker risikoen for langtidsvirkninger.

Fra tidligere forskning vet vi at frivillig personell har større risiko for langtidsplager enn de som er profesjonelle. Jeg tror at den til dels ekstreme eksponering som hjelpere har vært utsatt for gjør at vi skal forvente at prosentsatsen ligger høyt heller enn lavt i det prosentspennet jeg nevnte tidligere.

Gode oppfølgingsrutiner med godt ledede debrifinger som følges opp av god lederstøtte og individuell hjelp for de som trenger det er også viktig for å redusere unødige langtidsvirkninger.

Til tross for Måbødalsulykkens sterke inntrykkseksponering og at de rammede var barn, var det svært få som hadde skårer på spørreskjema som tilsa problemer over tid. Kanskje skyldes dette gode debrifingsrutiner (som besto av både strukturerte, grundige gruppesamtaler den første uken etter ulykken og oppfølgingsmøter etter ca en måned) og god kollega- og ledelsesstøtte. Dette er også igangsatt etter terrorangrepene.

Mestringsmekanismer under og etter innsatsen

Jeg har tidligere beskrevet de mestringsmekanismer som nyttes under innsats (Dyregrov, 2002). Det er bl.a.

  • Mental forberedelse
  • Undertrykking av reaksjoner
  • Distansering fra det som skjer
  • Humor
  • Regulering av eksponering
  • Aktivitet for å hindre refleksjon
  • Formål med det en gjør

Dette er mekanismer som gjør at vi makter å gjennomføre vanskelig arbeid. Om vi har tid til å forberede oss på hva som møter oss bidrar det til en hensiktsmessig håndtering av situasjonen.

Det er nyttig å kunne holde egne reaksjoner på avstand for å konsentrere seg om hjelpearbeidet, og er situasjonen for ille distanserer vi oss og stålsetter oss.

Humor knytter oss sammen, er energimobiliserende og spenningsdempende, men kan sjelden brukes nær de berørte.

Er vi kloke vet vi å beskytte oss mot for mye eksponering eller vi snevrer inn vårt fokus slik at vi ikke tar inn alt som skjer rundt oss. Ikke minst er det å være i aktivitet en god mekanisme for ikke å ta inn over oss styrken og intensiteten i det som skjer. De som arbeider med omkomne har ofte nytte av å tenke at de gjør arbeidet for de etterlatte og legge stor vekt på å behandle de døde med respekt.

Den forferdelige situasjonen på Utøya gjør at ikke alle kunne gjøre bruk av slike mestringsmekanismer og mange kjente tidlig hvor tungt arbeidet var.

Når unge er involvert

Hjelpere reagerer spesielt sterkt når barn og unge er involvert (Dyregrov & Mitchell, 1992; Regehr, Goldberg & Hughes, 2002) .

Hjelpere er motivert for å hjelpe, de har tro på at de kan lykkes, og har ofte stor evne til innlevelse i andres lidelse. Unges nærvær forsterker disse sidene ved hjelpere.

Hjelpere utviser et høyt nivå av personlig engasjement og kan lett identifisere seg med de unge og deres foreldre. De mestringmekanismer som er nevnt tidligere fungerer ikke like bra i situasjoner med mange unge, og hjelpere kan bli overveldet av egne følelser. Samtidig kan tanker på egne barn og andre barn en er glad i, aktiveres.

Det er lett å forestille seg at hendelsen kunne ha rammet ens egne kjære. Siden de fleste hjelperne av og til tenker på at noe forferdelig kan hende med barn de er glade i, er det ikke vanskelig å la indre bilder av barn en er glad i, ta de rammede barnas plass.

Det skal også nevnes at katastrofer som rammer unge, utløser tanker om tilværelsens meningsløshet og urettferdighet. Det utfordrer hjelperes antakelser om en ordnet og rettferdig verden.

Hjelp til hjelperne

Det er viktig å ha gode systemer på plass for ivaretakelse av hjelpere. I boken ”Katastrofepsykologi” (Dyregrov, 2002) fremholder jeg følgende som viktige elementer i god oppfølgingsstøtte:

a)     ledelsesstøtte

b)    mobilisering av kollegastøtte

c)     etablering av en aksepterende atmosfære i gruppen

d)    mobilisering av familiestøtte, og støtte til familien

e)     demobilisering og umiddelbar utsnakking (defusing)

f)     psykologisk debrifing

g)     individuell oppfølging

h)    oppfølgingsdebrifing

i)      henvisning for videre hjelp

j)      informasjon om reaksjoner og mestringsmetoder

Viktigst er god forståelse fra egne ledere, god kollegastøtte, rutiner for gjennomgang av hendelsen i etterkant, og mulighet for individuell oppfølging for de som trenger det.

Men støtten under innsats er også viktig, det samme er god ledelse som ikke tillater at en arbeider seg fullstendig tom. Fra listen over fremgår det at møter for å gjennomgå hendelsen (psykologisk debrifing) ikke er et enkeltstående tiltak, men ledd i en kjede tiltak som bør være på plass i organisasjonen.

Korte engangsmøter hvor en går dypt inn i emosjoner er ikke tilrådelig og har vært med på å gi debrifing et dårlig rykte. Vi anbefaler ikke en slik fremgangsmåte. Gode debrifingsmøter varer oftest 2-3 timer, har en god ledelse, et klart formål og sikter mot å binde gruppen sammen, gi anledning til å reflektere over innsats, og bygge bro til gjenopptakelsen av normalt arbeid.

Ny forskning, som jeg mer detaljert har presentert i en kronikk i Dagens Medisin og i en faglig artikkel (Dyregrov & Regel, in press), viser at det er bra for oss at vi ikke sover så bra den første natten.

Helst bør vi vente minimum seks timer før vi sover fordi søvnen konsoliderer de sterke minnene. I kontakten mot de direkte berørte skal vi først og fremst hjelpe dem til å roe seg ned. Det skjer best ved at de får god informasjon og kjenner seg omgitt av varme og omsorg. Både de og vi skal unngå dype emosjonelle samtaler like etter det som har skjedd.

Slike samtaler gjør oss mer urolige og slik uro øker sannsynligheten for at minnene skal festne. Litt vanskelig skrevet; aktiveringen i kroppen er med på å konsolidere minnene og derfor skal vi roe ned, ikke skape mer uro.

Denne nye kunnskapen har betydning for hva innsatsmannskaper skal gjøre i etterkant av aksjon. Like etter demobilisering skal en ikke ta noen følelsesmessig gjennomgang, men gjerne sette sammen fakta ved aksjonen.

En systematisk gjennomgang som inkluderer våre reaksjoner bør først gjennomføres en av de påfølgende dager. De fleste har ellers erfaring med hva som roer godt ned i umiddelbar etterkant av en utrykning og oppfordres til å nytte dette i gruppe eller individuelt.

Noen vil utvikle posttraumatiske stresslidelser i etterkant av arbeidet med terrorhendelsene.

Det er viktig å ta kontakt med helsevesenet om plager vedvarer ut over de første 3-4 ukene, spesielt om de er til stede med stor intensitet slik at de reduserer daglig fungering enten på jobb eller privat.

Det positive er at det nå finnes meget gode behandlingsmetoder for traumer som kan gjøre at problemene relativt raskt kan reduseres til et minimum. Ikke alle fagfolk kan slike metoder, så det er viktig for ledere at de stiller kvalitetskrav til dem de knytter til seg for oppfølging.

Hjelpere bør sikre at de bruker gode individuelle stressmestringsmetoder i tillegg til de tiltak som igangsettes på arbeidsplassen.

Hva som nyttes vil være svært forskjellig fra person til person. De fleste vet hva de tidligere har gjort for å roe seg ned.  Noen får massasje, andre går tur, mange tilbringer tid med familien. Bruk metoder som har fungert for deg tidligere. Både mosjon og musikk har for mange en svært god virkning for å slappe av. Det å skrive ned i detalj hva en har opplevd, samt ens innerste tanker og reaksjoner kan ha en god virkning. På våre nettsider, www.krisepsyk.no, har vi lagt ut informasjon om gode stressmestringsmetoder som kan være nyttige å se på.

Avslutning

Når jeg og andre i mitt team har hatt med ulike hjelpere som har arbeidet med terrorhendelsene, har vi vært svært imponert over den innsats og dedikasjon som så mange har utvist. Så mange ble reddet og støttet i den ytterste krise, takket være dere. Vi er ydmyke i forhold til alt dere har utrettet.

Selv om det som skjedde var meningsløst, håper vi at med tidens hjelp kan den lærdom dere trekker komme andre til gode.

Referanser:

Dyregrov, A. (2002). Katastrofepsykologi.  Bergen: Fagbokforlaget. 2. Utgave.

Dyregrov, A. Kristoffersen, J. I., & Gjestad, R. (1996). Voluntary and professional disaster–workers. Similarities and differences in reactions. Journal of Traumatic Stress, 9, 541–555.

Dyregrov, A., & Mitchell, J. T. (1992). Work with traumatized children – psychological effects and coping strategies. Journal of Traumatic Stress, 5, 5–17.

Dyregrov, A., & Regel, S. (in press). Early interventions following exposure to traumatic events– implications for practice from recent research. Journal of Loss and Trauma.

Regehr, C., Goldberg, G., & Hughes, J. (2002). Exposure to human tragedy, empathy, and trauma in ambulance paramedics. The American Journal of Orthopsychiatry, 72, 505-513.


Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.