- Det er bedre å utveksle kunnskap enn å utveksle uvitenhet, siterte Andreas Krüger, stipendiat i SNLA og lege på St. Olavs Hospital, jervforsker Lars Olav Lund i åpningen av sitt innlegg.

Se programmet her

For det er kanskje det prehospital akuttmedisinsk tjeneste i større grad enn vi ønsker gjør i dag.

I diskusjonen mot slutten av dagen sa Krüger også noe viktig:

- Ambulansejournalene skal ikke fungere som kontrollsystem, men som en måte å se hva som fungerer og ikke. De skal være et forbedringsverktøy!

Temaet for konferansen arrangert av SNLA og Ambulanseforum var nemlig hvilken plass nasjonale standarder bør ha i prehospital akuttmedisin, med fokus på felles datasett i norske ambulansejournaler og samme triagesystem, slik at man kan sammenligne seg på tvers av regioner og foretak, og ha en bedre mulighet til å forske.

Lite evidens
Med hele ni innledere, samt åpning og avrunding var det mye som ble sagt på kort tid til en lydhør forsamling.

Stiftelsen Norsk Luftambulanses nye generalsekretær Åslaug Haga åpnet seminaret, og viste at det er en del hun har fått med seg på de fem-seks ukene hun har jobbet til nå.

- Dagens akuttmedisin er i liten grad evidensbasert, og det gir noen utfordringer til oss som ivrer for bedre akuttmedisin. Det er vanskelig når vi ikke har en dokumentasjon som gjennomføres etter visse standarder, sa hun blant annet. Hun understreket også at triagesystemer medfører et ansvar for god kompetanse.

Cecilie Daae, divisjonsdirektør i Helsedirektoratet problematiserte standardiseringsbegrepet, hva mener vi egentlig med nasjonale standarder? Hun forbinder det med prosedyrer, retningslinjer og tekniske krav. Derfor valgte hun å bruke ordet retningslinje i stedet. Helsedirektoratet har en overordnet ansvar for å etablering og videreutvikling av et nasjonalt kvalitetsindikatorsystem. Tendensen før har vært at man sitter på egne data, nå er tendensen at dette er offentlig informasjon.

- Internkontrollsystemer er et lederansvar, og datainnhenting er vanskelig for dette feltet, var en av hennes konklusjoner.

Ingen overordnet styring?
Dermed sitter vi igjen med beskjeden om at det ikke er noen overordnet styring av prehospital akuttmedisinsk tjeneste i Norge, da for eksempel Helse- og omsorgsdepartementet ikke hadde skjønt helt hvorfor de burde delta på seminaret. Og Helsedirektoratet ikke har den styringsmyndigheten som kanskje trengs; at noen faktisk sier at det SKAL være et minste felles datasett i norske ambulansejournaler.

Men det er et stykke å gå før man kan komme dit. For man må også bli enige om definisjonene på ulike ting. Ta for eksempel responstid:

- Når starter et oppdrag? Er det når pasienten ringer? Ved symptomdebut? Når ambulansen er på hjul? spurte Andreas Krüger.

- Vi bør utvikle en nasjonal definisjonskatalog for å sikre reabilitet, og for å kunne sammenligne. Vi bør ha god dokumentasjon for å få til god praksis.

Ifølge Krüger finnes det ekstremt velutviklede datasett for Europa, som er godt referert og fundert, og som det bare er å plukke. Man trenger ikke finne opp hjulet på nytt.

METTS og Manchester
Endre Sandvik, direktør ved Oslo legevakt fortalte om Manchester Triage System (MTS), og en av de nye tingene han kunne fortelle er at dette systemet også er i ferd med å utvikle et system for prehospital tjeneste. Han mente at METTS ikke kan brukes på en storbylegevakt som Oslo.

- Primærtriage må ikke føre til at ventetiden på å bli triagert øker, derfor brukes ikke vitale parametre.

Han mente at det ville vært lurt å velge et triagesystem i Norge.

Morten Dragsnes, seksjonsleder ved St. Olavs Hospital i Trondheim, som kommer fra Trøndelagtjenesten, som var først ute i landet til å ta i bruk triagesystemet METTS (som bygger videre på MTS), åpnet med det grunnleggende spørsmålet: - Er det behov for å triagere pasienten prehospitalt? Vi kjører jo en og en, så trenger vi egentlig å triagere?

Svaret hans var ja. Fordi det fører til en bedre undersøkelse av pasienten, og man oppdager påvirkede og endringer i vitalia oftere og raskere. Før var det mer tilfeldig hva som ble gjort med den enkelte pasient, nå har man tvunget ambulansepersonellet til å følge en standard, og det blir mindre subjektive vurderinger. Det er mer fokus på vitalparametre enn tidligere, og graden av overvåkning har økt. Og det hjelper til i beslutningen om avleveringssted. Mottakende personell er mer fornøyd med den nye journalen. Erfaringen er at det blir bedre oversikt over hva som er ventet inn, det letter arbeidet i mottakelsen, og man har vitalia å sammenligne med ved endret pasienttilstand. Det har også ført til mindre trafikk på sambandet, og mer konkrete innmeldinger. Og man kan hente ut tall.

Dragsnes sa også at METTS ikke skal erstatte legens vurdering, men at både primær- og spesialtjenesten drar nytte av prehospital triage.

- Pasienten får en mer lik og objektiv undersøkelse, var hans konklusjon.

De 1000 standarders land
Anne Cathrine Braarud, avdelingsoverlege Prehospitalt senter, Akuttklinikken, OUS, tok opp tråden til Cecilie Daae og problematiserte standardiseringsbegrepet,  under headingen ”Norge de 1000 standarders land?” Som Daae var hun mer opptatt av kvalitetsbegrepet enn behandlingsstandarder. Hun poengterte også at standarder forandrer seg fort, og at det kanskje er bra at ikke alt er likt. Det er viktig å stille spørsmål, og hvis vi skal måle skal vi være nøye på hva vi måler. Hjelper det pasienten eller ikke?

- I dag måler vi hva vi rykker ut på, men ikke hva vi faktisk gjør.

Hun mente at elektronisk pasientjournal (EPJ) kan løse dette.

- Det er bare tull å bli enige om et datasett først. Ført må man få EPJ, deretter se hva som er mest effektivt.

Til tross for problematiseringer endte også hun likevel opp med konklusjonen:

- Ja, til standarder (eller helst retningslinjer), og å gjøre det elekronisk.

Stephen Sollid, LAT-lege Lørenskog og medisinsk leder for Utviklingssenteret i SNLA og Geir Arne Sunde, phd stipendiat i SNLA og overlege Prehospital seksjon Haukeland Universitetssykehus, fortalte begge om hvordan luftambulanselegene jobber med å få til en nasjonal standard på hvilke kompetansekrav som skal stilles til denne gruppen.

Rolf Kirchner, leder for kvalitetsutvalget i Norsk Gynekologisk Forening, fortalte om hvordan de har tatt saken i egne hender, og dannet et faglig forum som har laget veiledere. Gjennom dette har de fått til en nasjonal standard på retningslinjer og prosedyrer i fødselsomsorgen. Det har ført til en avsmalning av praksisen i faget (red.anm: kanskje bedre pasientsikkerhet?) og har høstet mye anerkjennelse.

Redningsmannprosessen
Anne Mari Jakobsen, jurist i SNLA fortalte interessant om hvordan en nasjonal standard for norske redningmenn kom i stand: Rett og slett ved at det som den gang het Helse- og sosialdepartementet så at det manglet konkrete kompetansekrav for denne gruppen, og at det ble en uoversiktlig situasjon. Legene visste ikke hvilken kompetanse de fikk til enhver tid på skadested. Derfor initierte departementet en prosess hvor alle aktørene som har redningsmenn kom sammen og dannet et redingsteknisk forum (RF). RF ble opprettet i oktober 2001 og underlagt Justisdepartementet. Året etter var det en bred høring, og standarden ble vedtatt den 8. juli 2002. Erfaringen var at ved en bred involvering og forankring, jo lettere var det å implementere.

- Hva har vi oppnådd? En minimumsstandard, faglig forutsigbarhet, en kvalitetsheving på redningmennene, en statusheving av yrket og kvalifiserte søkere, var hennes konklusjon.

Konkret avrunding
Helt på slutten av seminaret rakk Håkon Gammelsæther, beredskapssjef på St. Olavs opp hånda og fortalte at de har fått prosjektpenger til å utvikle et felles datasett i ambulansejournalen.

- Jeg inviterer alle RHFer til deltakelse!

Dermed ble det en konkret og flott avrunding av årets halvdagsseminar.