Det er julaften. Den lille treåringen kjemper for å holde inngangsdøra oppe, kledd i tynne sommerklær. Tre trapper opp ligger moren utslått av en overdose. Nå står jenta barfot i trappeoppgangen og venter på ambulansen.

Hjertevarm feature fra svenske Expressen: Ambulanssköterskan: Önskar jag kunnat ta med flickan

Ambulansesykepleier Susanne Pålshagen husker at hun skvatt. Hva gjorde et så lite barn oppe klokken ti om kvelden? Hun gikk raskt fram til den mørkhårede jenta og løftet henne opp i armene.

- Hei lille venn, står du her? sa Susanne.
- Ja, jeg venter på ambulansen, svarte jenta.
Det var minusgrader ute, snøen dalte og Susanne kjente at jentas føtter var iskalde. Hun holdt hardt om barnet, og forsøkte å gni henne varm når hun tok heisen opp til tredje etasje.

Morens kjæreste møter dem i døra. Han er høy på narkotika. Overalt i leiligheten er det tente lys. Susanne rekker å tenke at det kan være fare for at den lille jenta brenner seg, eller kanskje velter noe slik at det tar fyr, men hun har ikke sett det verste ennå.

Treåringen tar Susanne i hånda og leder henne inn i den plysjkledde stua. På sofabordet ligger kanyler, strikker, kniver, tennere og piper. Susanne legger merke til hvor vant barnet beveger seg blant brukerutstyret. Hadde hennes egne små døtre sluppet til ved sofabordet, ville de garantert ha pillet på alt.

Her er det ingen leker, og ingen spor av julemat. I et hjørne står et juletre med tente lys, men det er også det eneste tegnet på julaften.

- Mamma ligger der inne. Hun er dårlig, sa jenta og pekte mot soveromdsøren.

Susannes kollega tok jentas hånd og Susanne gikk inn til moren. Kvinnen var i 35-års alderen, og hadde tatt en overdose med heroin. Imens Susanne kontrollerte pusten ankom politiet som skulle avhøre kjæresten som hadde satt seg ned i den slitne skinnsofaen.

Politiet tilkalte barnevernet. Susanne og kollegaen tok moren på båre og tok henne med inn til sykehuset. Dette er en av mange hendelser som Susanne Pålshagen aldri kommer til å glemme.

Akuttalarmen går og hun hopper inn på passasjersiden i Samaritens ambulanse nummer 3 378110 på Huddinge ambulansestasjon sør i Stockholm. Kollega Ayhan Mehmed kjører raskt på slapsete veier mot en barnehage i nærheten.

En toåring som er superallergisk mot egg har prøvesmakt på pepperkakedeigen, og personalet glemte at deigen inneholdt egg. Nå er man redd for at barnets pusterør skal innsnevres. Ayhan og Susanne konstaterer at toåringen er frisk som en fisk og skysser ham til akuttmottaket for observasjon.

- Dette er det beste yrket man kan ha. Hver dag er et ubeskrevet blad. Vi får vara med på alt fra fødsler til eldre mennesker som dør en naturlig død, sier Susanne, som har jobbet 25 år i ambulanseyrket.

Men akkurat juletiden pleier å inneholde mange sørgelige utrykninger.  (...)
Rundt jul ringer mange 112 og melder om brystsmerter. Men når ambulansen kommer kan behovet kanskje være noe helt annet.

- Vi undersøker selvfølgelig om det kan dreie seg om hjertinfarkt, men flere ganger har folk vært så ensomme at de har ringt for å få selskap til jul. De vil treffe et menneske, få noen som stryker dem over hånden og tar en prat.

I og med at kvinnen var ved bevissthet kunne Susanne snakke med henne på vei til akuttmottaket. Hun fikk rede på at kvinnen hadde gått med på å selge sex til mannen, men at han etterpå hadde låst henne inne og mishandlet henne.

Aktor kalte inn Susanne Pålshagen som vitne. Mannens forsvarsadvokat gjorde hva han kunne for at retten skulle synes at kvinnen hadde skyld i dette selv.

- Jeg ble så forbannet over at advokaten skulle mistenkeliggjøre kvinnen, og få det til at jeg skulle ha misforstått henne på grunn av språkproblemer. Det føltes forferdelig å se kvinnen sitte der i rullestol og vite at hennes tilstand var evigvarende, mens mannen  bare fikk et par år i fengsel.

På 1980-tallet da Susanne begynte i ambulanseyrket var det få kvinner.

Sjargongen var at man skulle bite tenna sammen og ikke røre i ting. Når hun i egenskap av stasjonsleder på stasjonen i Huddinge for et par år siden gikk et kurs om hvordan man hjelper kolleger som har vært med på vanskelige oppdrag, konstaterte psykologen at Susanne selv led av  sekundær posttraumatisk stress.

- Jeg fikk skyhøye poeng når jeg fylte ut spørsmålsskjemaet. Jeg kjenner sterk empati og vil gjøre en bra jobb. Man må prate om vanskelige opplevelser i etterkant.

Som oftest får ikke ambulansepersonellet vite hvordan det gikk med pasienten. I tilfellet med den tre år gamle jenta, hvor moren hadde tatt en overdose vet Susanne bare at barnevernet tok hånd om jenta.

- Jeg husker at jeg ringte hjem rett etterpå og sjekket om mine egne barn sov trygt i sengene sine. Og jeg ønsket av hele mitt hjerte at jeg hadde kunnet ta med meg denne lille jenta hjem. Da skal jeg love at hun aldri, aldri mer hadde trengt å fryse.

Merknad: Vesentlige detaljer i teksten er endret slik at ingen av pasientene skal kunne identifiseres.

Les hele artikkelen og se bilder i Expressen