Velkommen til ambulanseyrket

Det er nok ikke det best betalte yrket, men du vil få belønningen på andre måter.

Av Kelly Grayson. Velkomstbrev til amerikanske ambulansefagstudenter, oversatt av Live Oftedahl.

Gjengitt med vennlig tillatelse av EMS1.com. Originaltittel: ”Welcome to EMS”.


Forkortet artikkel fra Ambulanseforum nr. 6 2010

Ønsker du å abonnere? Klikk her!

Nylig ble jeg spurt av en kollega om å skrive en velkomsttale til en ambulanseklasse. Jeg tenkte lenge og hardt på hva jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg den første dagen min på ambulansefaget, før jeg valgte denne karrieren. Her er mitt svar.

Velkommen til yrket hvor grunnlønna er fjerdenederst på lønnsstatistikken. De eneste som er mindre betalt er førskolelærere, kjøkkenassistenter og de bak kasseapparatet. Fyren som står bakpå søppelbilen, eller dirigerer trafikken under veibygging tjener mer enn en ambulansearbeider. Trolig mye mer.

Ingen av disse menneskene kommer noen gang til å ta beslutninger som gjelder liv eller død. Det vil du komme til å gjøre.

Dette er et yrke hvor dødsfall i tjenesten er sammenlignbar med brann- og politimenns. For dem som har planer om å bli redningsmenn; denne yrkesnisjen er den farligste i Amerika – farligere enn å jobbe som gruvearbeider eller krabbefisker i Alaska.

Det er et yrke hvor skilsmisse-, selvmords – og russtatistikken ligger høyere enn i resten av befolkningen. Den gjennomsnittlige fartstiden som ambulansearbeider er fem år.

Fem år.

Noen av dere vil fortsette i jobber som sykepleiere eller på andre områder i helsesektoren. De av dere som ikke går over i andre helsearbeideryrker forlater kanskje ambulanseyrket med ryggproblemer, eller forlater yrket frisk men ikke like hel; merket og kynisk, idealismen brent bort av virkeligheten i yrket vårt, troen på det gode i mennesket gått opp i røyk.

Du vil ikke bli respektert
Du vil ikke bli respektert av pasienter eller pårørende fordi de vet ikke bedre, du vil bli sett ned på av leger og sykepleiere som burde vite bedre. Mange av dere vil oppleve å bli misbrukt i frivillig arbeid, ved at dere bidrar i frivillig tjeneste.

Før du samtykker i det du snart vil gjennomgå, er det riktig at du vet hva du går inn i.

Og det er ikke hva du tror.

Du vil forsere knust glass og forvridd metall, vasse gjennom urin, fæcis og oppkast, ta imot kjeft av folk du prøver å hjelpe, for noen usle kroner på lønningsdagen, og kanskje… bare kanskje… få litt takknemlighet igjen nå og da.

Jeg er her for å fortelle dere at det dere har blitt lovet er en løgn, om bare en liten hvit en. Når du er fersk og idealistisk, er romantikken og spenningen ved ambulanseyrket sterk. Alle har vi vært adrenalinjunkier på et eller annet tidspunkt.

Du kommer ikke til å redde så mange liv
Du vil snart oppdage den skjulte sannheten, den som gjør at mange slutter i yrket:

Vi redder ikke så mange liv.

Vi trener kanskje på å redde liv, men sjansen til å faktisk redde noen kommer altfor sjelden, og når det skjer, er utfallet ofte mer avhengig av flaks og timing enn av våre evner.

I min karriere har jeg hatt min andel livredding. Noen kom til og med ut av sykehuset i live.

Noen klynget seg akkurat lenge nok fast til at familien fikk tatt farvel. Jeg har gitt den kritiske diagnosen, fått den vanskelige luftveien, snudd forløpet på sterke astmaanfall, stabilisert gjengmedlemmet med flere unaturlige hull i kroppen. Jeg har satt nåler i brystkassa, gjort pacing, defibrillert, foretatt cardioversjon, og har gitt uttallige medisiner.

Men, bare en håndfull ganger kan jeg si sikkert at mine handlinger har utgjort forskjellen på liv og død. Og i den håndfullen unntak, var alle unntatt en eller to reddet ved å gjøre noe enhver Ola Dunk med et grunnleggende førstehjelpskurs kunne gjort. Spør lærerne deres om dere ikke tror det er sant. De vil fortelle det samme.

Hverdagen i ambulanseyrket
Hverdagen i dette yrket er ikke hjertestans og gjenoppliving to ganger per vakt. Hverdagen vil være dialysetransporter og folk med forstoppelse. Det vil være tannverk klokken tre om natta, og at du må forsere en haug med biler, manøvrere båren forbi diverse feilparkeringer før du kommer til inngangen, og kommer til en pasient som er så frisk at du ikke skjønner hvorfor 113 ble ringt.

Så hvorfor, hvis du ikke kommer til å redde så mange liv, burde du velge dette?

Du burde velge dette fordi ambulanseyrket er et kall. Selv når du forlater ambulanseyrket, forlater det aldri deg.

Du burde velge dette, for selv om vi ikke redder liv, så betyr det vi gjør noe. Det betyr noe på måter vi ikke legger merke til selv, for folk vi ikke en gang husker dagen etter.

Du burde velge dette, fordi ambulansearbeidere er privilegerte nok til å få delta i livets store spill. Mange mennesker ser livet rulle forbi, sitter bak en kontorpult, eller ser det på tv hjemme.

Du burde velge dette fordi det er de små tingene som betyr noe. De fleste pasienter vet ikke hva du kan. Få forstår teknologien eller apparatene du bruker med slik letthet.

Men de vil huske smilet du ga dem, måten du stappet dyna rundt dem på vei inn akuttmottaket for å holde unna vinterkulda, eller måten du sto i regnet og ble våt mens du holdt en paraply over dem mens makkeren din lastet dem inn. De vil huske rolig kompetanse og tale.

De vil huske vitsen du sa, for å lette opp stemningen. De vil huske dette og mer, og de vil huske ansiktet ditt lenge etter at du har glemt deres.

Du vil bli husket
De vil huske deg, for selv om de bare var nok et oppdrag for deg, var du en viktig brikke i et dramatisk øyeblikk i livet deres. De vil stoppe deg, flere år etter at det skjedde, og si: ”Jeg husker deg. Du hjalp meg da jeg fikk hjerteinfarkt.”

Trolig var alt du gjorde å gi litt oksygen og ta dem til sykehuset. Kanskje hjalp du dem med en ny dose nitro eller oppmuntret dem til å ta nok en aspirin – egentlig ting de kunne gjort selv. Men du er den de husker, og du er den de takker.

Du burde velge dette, for i menneskelivets tapet, får du din egen stift. Du setter spor som ikke kan bli kvantifisert på excelark eller profitt- og tapsrapporteringer. Ikke alle får komme innpå andres liv slik en ambulansearbeider gjør.

Du burde velge dette, fordi når mennesker er på sitt mest sårbare, vil de invitere deg hjem og fortelle deg ting de ikke engang forteller til presten. Og de vil forvente at du letter situasjonen for dem uansett.

Jeg er ikke sikker på om du forstår hvor dypt den tilliten går, men forhåpentligvis vil du gjøre det en dag.

Spørsmålet er: er du verdig den tilliten?

Hvis du tror det, velkommen til ambulanseyrket. Gjør oss stolte.

Om forfatteren: Kelly Grayson er critical care paramedic i Louisiana. Han har brukt de siste 14 årene som paramedic i felt,  critical care transport paramedic, inspektør og lærer.

Les originalteksten her: ”Welcome to EMS”.

Print Friendly, PDF & Email

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*