Leder i Tidsskriftet for Den norske legeforening er skeptisk til retorikken som brukes av de som styrer prosessen med omorganisering av Oslo universitetssykehus etter å ha hørt en debatt, hvor OUS-ledere opererer med diffus retorikk og enkle hersketeknikker i spørsmålsrundene.

Om kvelden 26. august satt jeg og lyttet til foredragene og debatten på Oslo legeforenings temamøte «Oslo Universitetssykehus – blir tilbudet bedre, verre eller status quo?».

Jeg hadde store problemer med å henge med på foredragene til Jan Eirik Thoresen og Øystein Dolva (for tiden henholdsvis viseadministrerende direktør og fagdirektør ved Oslo universitetssykehus).

Det var ikke fordi innholdet var intellektuelt krevende, men fordi det som sto på de pent designede Powerpoint-bildene var både selvfølgelig og diffust på samme tid.

Hva betydde det? Hadde de nå en klar plan, eller skulle det fortsatt «tygges»? Var konsekvensutredninger og risikovurderinger nå på plass for dette – for pasientene – svære eksperimentet?

Upopulær endring
I pausen før debatten var galgenhumor det som preget de fremmøtte legene, men alvoret lå ikke langt under overflaten.

Jeg hørte det jeg har hørt så skremmende mange ganger de siste årene: At mange gode fagfolk har gitt opp («Her blir det mye førtidspensjonering»), enten helt eller ved bare å konsentrere seg om de nære ting (pasientene og kollegene).

Det gjelder å holde seg fast til stormen – i dette tilfellet omorganiseringen – har lagt seg.

Endring er sjelden populært blant ansatte, og helsepersonell er intet unntak, men når det ser ut som om mange høykompetente medarbeidere vil abdisere, burde varsellampene for lengst ha blinket rødt.

Urovekkende debatt
Debatten etterpå var ikke mindre urovekkende. Det ble stilt helt betimelige og konkrete spørsmål av typen: «Hvor skal ambulansene kjøre hardt skadede pasienter hvis multitraumesenteret skal flyttes sist, mens alle spesialistene som trengs for å betjene det, har flyttet tidligere?»

«Hvordan skal Oslo ta hånd om den forventede befolkningsøkningen, ikke minst av gamle, når så mange sengeplasser legges ned (les: Aker sykehus)?»

«Omorganiseringen gjør det nesten umulig å få gjennomført studentundervisning, hva skal vi gjøre?» Svarene var gjennomgående av typen «Vi vet det blir utfordringer, men dem skal vi klare sammen med dere!»,

«Ja, vi står foran krevende prosesser». Hva skal man si til slikt? Det ble spurt om hva slags evaluering det var lagt opp til både underveis og til slutt i prosessen. Svaret på det var at evaluering var umulig, dessverre. Hvorfor det?

På enkelte punkter presset spørsmålsstillerne litt hardere på og ble møtt med tradisjonelle hersketeknikker (Thoresen): «Tror du jeg hadde drevet med dette hvis jeg ikke hadde tro på det og syntes det var moro?«

Etter møtet satt jeg igjen med flere spørsmål enn svar og med en sterk følelse av å ha sovet i timen. Hva er egentlig begrunnelsen for denne gigantomleggingen? Hva vil de oppnå? Det finnes ingen forskning som viser at sammenslåing av sykehus gir bedre kvalitet på tjenestene eller noen målbar økonomisk gevinst.

Les hele lederen i Tidsskriftet: Makten i uklare formuleringer