Det har snart gått fire år siden en arbeidsgruppe leverte Nasjonal traumerapport til myndighetene og fagmiljøene. Den anbefaler et nasjonalt traumesystem for å få et bedre utkomme og høyne overlevelsesraten til hardt skadde i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet har så langt ikke fulgt opp signalene.

Svært forkortet utgave av artikkel i Ambulanseforum nr. 4 2010.

Ønsker du å abonnere? Sjekk her.

Les også: Nasjonal traumeregistrering i Norge er på vei

Fire av ti barn som dør i Norden, dør av skader. I følge WHO dør fem millioner i verden hvert år på grunn av skader, nesten halvparten innen to døgn som følge av blødninger. Den største dødsårsaken for menn mellom 15 og 60 år er nettopp skader.

Studier fra bl.a. USA indikerer at pasienter som blir behandlet i et traumesystem med klare linjer vil ca. 15 - 20 prosent flere overleve, og det er cirka 25 prosent bedre overlevelse for alvorlig skadde pasienter som blir behandlet ved traumesentre.

Så hvorfor har det skjedd så lite i Norge? - Det er mange aktører med ansvar, og det er helt nødvendig at det blir en koordinering mellom de som har ulike roller, mener Olav Røise, klinikkleder ved Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus.

Mangler overordnet system
I følge SSB er det cirka 2200 som dør av skader i Norge hvert år.  Man regner med at det er 5-6000 i Norge som kommer til sykehus med blålys, og at ca 1000-1200 av disse er hardt skadet.

- Helsereformen i 2002 handlet blant annet  om funksjonsfordeling mellom sykehusene, men traumebehandling ble ikke med i vurderingen, forteller Røise  som ledet arbeidet med traumerapporten. – Dermed har det manglet et overordnet system og tilbudet har vært og er fortsatt preget av tilfeldigheter.

Alle helseforetakene er enige om at man ønsker å få innført et nasjonalt traumesystem, men det har ikke blitt realisert så langt.

Så hvordan kan man få til et nasjonalt traumesystem i Norge?

- For at det skal bli nasjonalt må departementet ved hjelp av Helsedirektoratet inn. Personlig mener jeg at det bør være en nasjonalkoordinator, som har et ben i traumemiljøet, i stedet for at det fordeles litt ansvar her og litt ansvar der. Og man må få et mandat som sørger for at det som er lagt til grunn for å få til et nasjonalt traumeomsorgssystem skal innføres innenfor en viss tidsperiode. Det ville hjulpet kraftig, sier Olav Røise.