Norges helsebudsjett er fordoblet på sju år. Budsjettet er i dag på mer enn 100 milliarder kroner og utgjør 10 prosent av BNP. Bare Sveits, Luxembourg og USA bruker mer på helse, og debatten om prioritering er viktig, mener Nationens kommentator Drude Beer.

Bakgrunn: - Dette er så vondt å snakke om at det har blitt tiet ned i lang tid. Men nå må vi være ærlige.

Les også kommentar i Dagens Medisin: Hva mener helseministeren? (Svekker helsedirektørens autoritet)

Selv i Norge er det grenser for hvor mye penger vi kan bruke. Men hysj, ikke si det til noen. I alle fall ikke til folket.

Frp er blant de første på banen: «Etisk forkastelig å sette prislapp på et menneskeliv», sier Frp-leder Siv Jensen. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen frykter at en slik debatt «bare skal skape usikkerhet og unødvendige bekymringer om ting som kanskje ligger 20 år fram i tid».

Og Dagsavisen skriver på lederplass om «kyniske økonomiske prioriteringer» og at helsedirektøren med sin brannfakkel «har kommet i skade for å skremme folk». Mens kreftforeningens leder Anne Lise Ryel spør om det ikke er «andre områder i samfunnet som kan spare mer».

Det prioriteres allerede, det vet vi. Politikere og andre som skriker opp og later som om dette er noe nytt for folk flest, gjør oss dummere enn vi faktisk er. Selvfølgelig må det prioriteres. Og selvfølgelig kan det være dramatisk for den enkelte pasient eller pårørende hvis det blir sagt rett ut:

«Vi kunne hjulpet, hvis det bare hadde vært penger til det». Men for det første er det neppe slik det blir sagt. For det andre vil det i slike tilfeller handle om svært dyr behandling som gir noen uker eller kanskje måneder lengre levetid. Er det da så hjerterått at pengene heller brukes på hjelp til mennesker som har sjansen til å bli friske? Eller på dem som er dømt til å leve videre med varige lidelser?

Når politikerne ikke vil prioritere, er det fagfolkene som gjør det. Men leger har, i tillegg til omsorg for pasientene, også personlig interesser når avgjørelser skal tas. Det er spennende å bruke dyrt utstyr og nye behandlingsformer, selv om livsgevinsten er begrenset. Helsedirektøren innrømmer at mangel på debatt og styring allerede i dag skaper urettferdig bruk av ressursene.

Det er morsommere og gir mer prestisje å jobbe med akuttmedisin, kirurgi og kreft, enn med rus og geriatri. De spennende behandlingsformene får mer penger og oppmerksomhet enn de langdryge og mindre spektakulære. Kronikere og psykiatriske pasienter pleier å havne blant budsjettaperne.

Et helsevesen som forteller oss at det viktigste er å gi oss noen uker ekstra å leve, kan frata både pasienter og deres nærmeste muligheten til å forsone seg med døden. I mange tilfeller vil omsorg og smertelindring gi større ro og verdighet, enn økonomisk og vitenskapelig krevende behandling.

Les hele kommentaren i Nationen: Sånt snakker man bare ikke om