I dag innføres ofte nye rutiner i tjenesten uten at effekten av dem er vitenskapelig dokumentert. Det er et paradoks at det er vanskeligere å forske på ny prehospital behandling enn å innføre den samme behandlingen uten vitenskapelig vurdering av nytte og risiko – et prehospitalt paradoks, skriver SNLA-stipendiat Marius Rehn i en kommentar i Tidsskriftet.

Dette tekstavsnittet fra den hippokratiske ed speiler godt formålsbestemmelsen til den nye helseforskningsloven, som er å fremme god og etisk forsvarlig forskning. Forskningen skal være basert på respekt for forskningsdeltakernes menneskerettigheter og menneskeverd. Hensynet til deltakernes velferd og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser. Disse prinsippene bør stå fjellstøtt.

Likevel
Helseforskningsloven § 19 åpner for forskning i kliniske nødssituasjoner der pasienten ikke er i stand til å avgi informert samtykke og det er umulig å innhente samtykke fra nærmeste pårørende. Lovteksten kan gi bedre og mer forutsigbare rammevilkår for akuttmedisinsk forskning.

Når tiden er knapp, pasienten bevisstløs, intervensjonene kritiske og forskning essensielt, er det krevende å oppfylle de absolutte regler om pasientintegritet.

Situasjonens kompleksitet er likevel ingen unnskyldning for ikke å drive systematisk kvalitetsforbedring og eksperimentell forskning. Vi må heller se det som en ekstra utfordring på veien mot bedre akuttmedisinsk omsorg for pasientene.

I dag innføres ofte nye rutiner i tjenesten uten at effekten av dem er vitenskapelig dokumentert. Det er et paradoks at det er vanskeligere å forske på ny prehospital behandling enn å innføre den samme behandlingen uten vitenskapelig vurdering av nytte og risiko – et prehospitalt paradoks.

Les hele innlegget i Tidsskrift for Den norske legeforening