Innsendt dikt til Ambulanseforum nr. 5 2009.

Lyst til å abonnere? Klikk her!

Der andre gjemmer seg, ser vi alt. Sorger og gleder, mennesker og smerter.

Der andre gjemmer seg må vi tre frem, vurdere, prioritere og behandle.

Der andre gjemmer seg, må vi trøste. Uansett elendighet må vi finne den gylne middelvei.

Der andre flykter for livet forsøker vi å finne den tryggeste og raskeste veien inn, uavhengig av omfang og art. Der andre ser livsgrunnlaget sitt falle i kaos, prøver vi å skape ro.

Der andre føler seg ensom og alene i bunnen av samfunnsstigen, forsøker vi å skape trygghet og respekt for mennesket. Der andre rømmer i panikk, beholder vi roen.

Vi ser etter muligheter, og foregriper ikke begivenhetenes gang ukritisk. Vi dømmer ingen mennesker, men hjelper de vi i vår makt kan hjelpe. Gamlemor eller uteliggeren.

Der andre kjører forbi, kjører vi med blålys raskest mulig til. Der andre rister på hodet av elendigheten, tar vi hverandre i hånda og gir en klem. For mennesker er vår jobb og vi kan ikke gjemme oss.

Der andre gjemmer seg, ser vi i den røde uniformen alt.

-Eric 09-