Denne historien feirer 20-års jubileum, og har det meste av ingredienser for en god latterkule.

I sin tid av Finn Olaf Hauge, Ambulanseforum nr. 3 1999.

Flere artikler fra Ambulanseforum nr. 4 2009

Mer historikk

Vil du abonnere? Trykk her!

Historien er fra Lyngdal i Vest Agder. Her fikk Janne (Pettersen) og makker Bjørn en akuttur. En mann var hoppet på elven, og Røde Korsambulansen ble sendt ut.

Vått selvmordsforsøk?
Vel fremme ved skadestedet viste Bjørn seg som den sanne gentleman, og påtok seg den tvilsomme og kalde oppgaven med å få pasienten trygt på land. Det bar i elva, liv skulle reddes, og slik ble det.

Med en gjennombløt sjåfør foran og en like dyvåt pasient på båren bak, bar det i vei mot sentralsykehuset i Kristiansand.

- Alt det vannet som pasienten hadde slukt i seg under oppholdet i elven, måtte ut på et vis. Og det havnet på ambulansetøyet mitt, forteller Janne. To gjennombløte ambulansepersonell leverer pasienten sin i akuttmottaket.

- Men vi kunne ikke reise hjem de syv milene til Lyngdal i ambulansetøy som for lengst var modent for vaskemaskinen. På tøylageret fant vi to stripete pyjamaser som fikk gjøre nytten til vi var vel hjemme.

Arrestert
På den tiden brukte vi hvite ambulansefrakker, så pyjamasene var ikke allverdens ulikt det vi hadde fra før. Vi håpet inderlig at det ikke skulle dukke opp en trafikkulykke eller lignende før vi var hjemme.

Midtveis mellom Kristiansand og Lyngdal var Biltilsynet ute på tur. Aldri sur. Og når de fikk stoppet Lyngdalsambulansen for en liten teknisk sjekk, fikk de øye på to som så absolutt ikke var korrekt kledd for anledningen.

Aha! tenkte Biltilsynsmannen. Her har vi nok et par psykiatriske pasienter som har stjålet ambulansen utenfor sykehuset. Han kastet seg over mobiltelefonen til nærmeste politistasjon. Her skulle det handles, og det raskt.

- Dette var i de tider da det var dårlig kommunikasjon innen ambulansetjenesten. Vi hadde et håndapparat som vi mottok meldinger fra sentralen på, men ute på oppdrag var vi uten kommunikasjon, forklarer Janne. Derfor var det lite hjelp å hente hos dem som kunne gitt oss alibi.

Plagsomt minne
- Både da og nå synes jeg historien er skikkelig komisk. Makkeren min derimot syntes det var mer flaut. Under hele turen tilbake til sykehuset i Kristiansand fortonet det hele seg uvirkelig. Med en politimann bak rattet, var det to lett forkomne ambulansepersonell som fylte sykekupeen.

I akuttmottaket i  Kristiansand ble bakgrunnen for den noe uortodokse ambulansebkledningen oppklart, og politiet forsvant på røde rappen. – Vi også forresten, for nå skulle det bli godt å komme hjem til tørt tøy.

For makker Bjørn var historien et noe plagsomt minne. Men verre skulle det bli. Bjørn var vikar, og neste gang han var på vakt hadde Sentralsykehuset i Kristiansand flyttet til nytt område. Bjørn visste at de hadde flyttet, men trodde det var øst for byen.

Dermed ble det en ekstra omvei til sykehuset. Akkurat lang nok omvei til at den fødende kvinnen de hadde med seg fant ut at nok var nok, og fødte i bilen. Da syntes Bjørn også det var nok for en stund.