Et felles nødnummer kan fort bli en uunngåelig realitet. Ambulanseforum tar en kikk på nødnummerrapporten, og har innhentet kommentarer fra amk-ansvarlige.

Av Live Oftedahl, svært forkortet utgave av artikkel i Ambulanseforum nr. 3. 2009

Les også: Nødnummerrapporten er her!

En såkalt interdepartmental arbeidsgruppe har kommet med de endelige anbefalinger for hvordan nødsentralene i Norge bør organiseres, og hvordan et felles nødnummer skal bli en realitet. To ting er sikkert: 1. Det har vært sterk motstand, spesielt i helsesektoren for å avslutte 113-nummeret som fungerer godt. 2. Sjansen er stor for at det vil komme forandringer enten vi vil det eller ikke.

Fra 32 til syv?
I rapporten foreslås det at brann- og helse slår sammen sine henholdsvis 23 og 19 nødsentraler til totalt syv-åtte fellessentraler, og at man mottar og viderekobler nødsamtaler som er henvendt til politiet. De fastslår at operatørene skal ha”kompetanse til å håndtere alle typer nødanrop og iverksette riktige tiltak”, og foreslår en nasjonal standard for sertifisering av operatører, og at alle må ha “nødvendig helsefaglig kompetanse.”

Rapporten fastslår også at det må gjøres tiltak for å sile feiloppkall. Et grusomt eksempel på dette er på side 40 i rapporten, hvor man viser til at Oslodistriktets 112-anrop siles gjennom sentralbordet. Av 10.975 anrop slapp 337 gjennom til operasjonssentralen den måneden dette ble undersøkt.

Sparer årsverk
Gjennom å følge arbeidsgruppas anbefalinger vil man ifølge rapporten spare 190 årsverk, og få en mer effektiv, samhandlende og ressursbesparende nødmeldetjeneste. Det ligger i tiden å forvente effektivitet, kanskje på tross av kvalitet?

Det foreslås at Justis- og Helsedepartementet oppretter et eget forvaltningsorgan som tar seg av sentralstyringen av nødnummeret, og dermed at staten overtar ansvaret for hele nødmeldetjenesten.

Svakheter ved rapporten
Rapporten skriver lite om i hvor stor grad de andre nordiske landene er belastet med feilanrop på 112-nummeret, og hvilke konsekvenser det har at mange av operatørene ikke har helsefaglig bakgrunn.

Det står også lite om hvordan organiseringen rundt operatørene bidrar til kvalitetssikring av tjenesten, og hvordan samarbeidet mellom sykehus, legevakt og nødmeldetjenesten er i de andre nordiske landene sammenlignet med Norge hvor dette virker mer integrert enn i Sverige, Danmark og Finland.

Det står litt om at Finland har svært lite informasjonsflyt mellom sentralene og sykehusene. Det er også underkommunisert at det bare er en liten andel av oppdragene som krever samhandling mellom nødetatene, mens det gjøres til et hovedargument for fellessentraler. Likevel er det et poeng at samhandlingen burde være bedre.

Heldigvis, vil nok mange si, foreslås det også et pilotprosjekt hvor man tester ut en fellessentral det eventuelt gjøres landsdekkende.

Rapporten skal sendes ut på bred høring, og blir en del av beslutningsgrunnlaget som deretter skal en runde på Stortinget og regjeringsbordet.

Hva mener AMK-ekspertene?

Hva er din kommentar til nødnummerrapporten?

Nina Hesselberg, leder av regionalt AMK-forum og seksjonsoverlege AMK UNN.

- Min første kommentar til denne rapporten, er at det er en veldig forskjellig vurdering av nødsentralens betydning for helsetjenesten  og politiet.

AMK-sentralen er helsetjenestens operasjonssentral. Den har en viktig ledelsesposisjon i prehospital akuttmedisinsk innsats, og knytter sykehusets ressurser sammen med primærhelsetjenesten og innsatsenhetene ute.

Jeg vil virkelig se hvordan dette skal løses konkret med syv-åtte nødsentraler, uten at helsetjenesten skal bli dårligere og tilbudet til befolkningen dårligere. Vi har brukt 20 år på å bygge opp medisinsk nødmeldetjeneste.

Dette arbeidet synes det som arbeidsgruppa sletter med et pennestrøk. Det er ikke særlig betryggende. Det er vanskelig å se at dette kan bli noen forbedring. Jobbene må gjøres. Resultatet av gruppas anbefaling vil bli et ekstra ledd med forsinkelser og økte kostnader.

Olav Eielsen, leder av Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter, Helse Vest.

- Denne nødnummerrapporten går i mot helseministerens egen ekspertgruppe, som kom med en rapport i mars om den akuttmedisinske kjeden. De ønsker at den norske befolkningen fortsatt skal beholde eget medisinsk nødnummer, og AMK-sentraler lokalisert på sykehus.

Jeg støtter ekspertgruppens anbefalinger. Forslaget om felles nødnummer kunne kanskje vært aktuelt for 10-15 år siden: Nyvinninger innen medisin har i de senere år vært store. Spesielt har utviklingen innen kardiologi og nevrologi hatt store konsekvenser for nye behandlingsopplegg  for hjerte og slagpasienter.

AMK er svært fokusert på å plukke ut pasienter som skal ha "fast track" eller "rød løper" direkte til  behandlingsbordet på sykehuset. Dette dreier seg om store pasientgrupper der man trenger medisinsk kompetanse for triage - og der tiden er en svært kritisk faktor.

I følge KOKOM, oppfyller dagens medisinske nødmeldesystem i Norge alle EU-krav. Danmark omorganiserer sin nødmeldetjeneste, de har studert den norske modellen, og er nå i ferd med å opprette AMK-sentraler, og er forundret over at slike foreslås nedlagt i Norge.

Erfaringene fra Danmark, med bare ett nødnummer, viser at mange vegrer seg for å ringe det som også er politiets nødnummer i forbindelse med hendelser eller sykdom der man ønsker seg ivaretatt av taushetsplikten.

Flere sykehus erfarer at pasienter legges utenfor sykehusdøren, deretter stikker hjelperen av, fordi man er redd for å ringe nødtelefonen. Spesielt gjelder dette rustilfeller.

På 112 er det nærmere 90 prosent feiloppringinger. Cirka 70-80 prosent av samtlige nødmeldinger i Norge er til helse. Setter man dette sammen, så blir det å snu ting på hodet - det vil ikke bli enklere å nå oss, det vil bli vanskeligere.

Å sette helsepersonell til å svare på feilringinger til politiet er dårlig bruk av ressurser. Rapporten ser rett og slett ikke alle kvalitetene ved den norske medisinske nødmeldetjenesten.

Gunnar Farstad, medisinsk systemansvarlig for AMK i Oslo og Akershus.
- Det er en kjensgjerning at man fra helsevesenets side har uttrykt bekymring for mange aspekter knyttet til den foreslåtte omorganiseringen til 112 som felles nødnummer og etablering av felles nødsentraler.

Blant annet har det vært bred enighet om å beholde 113 som et nasjonalt nummer for medisinsk nødhjelp. Det er et nummer som er godt kjent i befolkningen, og som brukes riktig. Vi har selvsagt vært bekymret for om fagkyndighetsprinsippet lar seg ivareta i sammenslåtte sentraler, og for den betydelige andel feilanrop på 112 som da skal inn i samme kø som 113.

Det innebærer risiko for dårligere svartid og forsinkelser før man kommer i kontakt med helsepersonell. Når det er sagt så er det en rekke ting i rapporten jeg opplever som positivt.

Blant dem er reduksjonen til et mindre antall større sentraler, slik at oppdragsvolumet blir tilstrekkelig til å sikre et godt nok erfaringsgrunnlag for den enkelte operatør, og store nok sentraler til å koordinere ressursene over større områder slik at man kan få til en rasjonell ressursutnyttelse prehospitalt.

Vi må også huske at dette kun er en rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe som vel skal på bred høring, og at saken så skal utredes videre før Regjeringen eventuelt velger å sende den tilbake til Stortinget for behandling.