I tre dager skal Stein gå gjennom ambulansefagprøven. Første dag markørprøve og skriftlig oppgave, andre dag ambulansekjøring og muntlig høring, tredje dag prøvedagboklevering og samtale før den endelige dommen. Målet: Å bli autorisert ambulansearbeider. Vil han klare det?

Bildereportasje, og svært forkortet utgave av reportasje i Ambulanseforum nr. 2. 2009

Abonnere? Klikk her!

Ambulansefagprøven har eksistert siden 1997. Før det var det de rådgivende retningslinjene i Norsk offentlig utredning (NOU) 1976-2 som gjaldt. Det fantes ikke noe helt håndfast man måtte igjennom for å bli ambulansearbeider før fagprøven ble opprettet. Ambulanseutdannelsen i Norge har altså en kort historie.

I et år har Stein gått videregåendeopplæring  til ambulansefaget for voksne ved Lukasstiftelsen i Malvik, for så å ha et og et halvt år som lærling på Oppdal. Stein har vært med 10 år i Røde Kors, og har allerede en del kunnskap om førstehjelp- og redningsarbeid derfra. Vil det hjelpe?

Dag 1. Markørprøven

Sensorene på disse fagprøvedagene er Gunnar Søberg, Svein Dragsnes og Monica Grønland.

Den første dagen starter med en times informasjon. - Dere bør begynne allerede nå med å notere, sier sensor Monica Grønland til de tre fagkandidatene som sitter på andre siden av bordet. – Det kommer til å koke i kålen etter hvert.

- Refleksjoner underveis er vi veldig glad i. Hva som var bra, og ikke bra, om dere glemte noe, for eksempel på grunn av nerver, fortsetter sensor Svein Dragsnes.  - Under hele fagprøven blir det gjennomført samtaler som er en del av vurderinga, fortsetter Dragsnes. – Dere får ikke tilbakemelding underveis. Det kan oppleves som spesielt, men det er fordi det fratar dere muligheten for egen refleksjon.

Stein sitter på andre siden av bordet. Det kriblet litt i magen på vei til Trondheim i dag.

- Det skal litt til å få ikke bestått, sier Monica. – Men hvis man gjør noe som kan minske sjansen for pasientenes overlevelse, for eksempel glemmer frie luftveier, eller hvis man ”dreper” noen, så vil man ikke stå. Tonen er satt. Fagprøven er i gang. Og det merkes at det er nerver til stede i rommet.

Markørprøven

Stein kjenner etter puls og pust på den livløse ”pasienten”.

Første markør: Stein går inn og finner ei ung jente bevisstløs, og gjør de tiltakene han synes er nødvendig. Etterpå følger et generelt forhør fra sensor.

Til ”traumepasienten”: Har du slått deg? Har du vært våken hele tiden?

Andre markør: Han får litt kontakt til å begynne med, men så mindre og mindre.  Hun angir smerter i thorax. Stein til sensor:  - Dette betegner jeg som kritisk . Etter at han har redegjort for tiltakene han vil gjennomføre ber sensor ham vurdere bevissthetsnivået ut fra Glasgow Coma Scale.

"Hjertepasienten": Dette kan Stein, og gir en perfekt demonstrasjon.

Tredje markør: På dagens siste stasjon venter en ”hjertestans”. Dette kan Stein åpenbart til fingerspissene: En kar som får hjertene til å slå litt ekstra!?

Dag 2. Ambulansekjøring

Stein endte opp med kveldsvakten på andredagen, og skal kjøre fra 16-23. Ambulansekjøringen føles greit, for det er dette han gjør til vanlig.

Dag 3. Dommedag

I dag er den store evalueringstimen kommet, og prøvedagboken fra de to foregående dagene leveres. Etter noe forsinkelse får Stein levert sin prøvedagbok. Sensorene tar en vurdering før han blir kalt inn. Dommen er klar.  Blir det ikke bestått, bestått eller meget godt bestått. Hva tror du?

Finn svaret i Ambulanseforum nr. 2 2009!

Ambulansefaget i Norge

• I 1974 startet  ambulansetjenesten i Oslo en toårig ambulanseskole.
• Grunnutdanning for ambulansefaget i videregående løp startet i 1996.
• Bestått/ikke bestått: Ca. 10% får meget godt bestått. 80% bestått. 10% Ikke bestått.
• Antall kandidater per år i Trondheim er rundt 25.
• Den første paramediclinja startet på høyskolen i Lillehammer i 2002.
• Paramedicutdannelse i Norge: Høyskolen i Sør-Trøndelag, Lillehammer, Tromsø, Østfold og Betaniens høyskole i Bergen.