Til tross for sterkt påtrykk fra foreldrene oppdaget ikke legene at Linus  hadde pådratt seg en stor hjerneblødning.

20. juni i fjor skled den da 13 måneder gamle verdalsgutten – som nettopp hadde lært seg å gå – og falt på et betonggolv med linoleumsbelegg i familiens hjem.

Han mistet bevisstheten etter kort tid, kastet opp, og ble i hui og hast kjørt til Sykehuset Levanger i ambulanse.

– Som ambulansearbeider skjønte jeg med en gang at det var alvorlig. Symptomene var alarmerende, og jeg krevde at det måtte tas CT. Men ingen ville høre på oss, vi ble avfeid gang på gang, sier pappa Geir Asbjørn Strøm (34).

– Ble ikke lyttet til
– Vi kjente ikke igjen gutten vår. Han er til daglig en meget aktiv kar, men nå lå han nærmest livløs. Vi fikk ikke kontakt med ham, og han var likblek i huden. Men vi opplevde at vi som kjenner ham best, ikke ble lyttet til i det hele tatt, sier foreldrene.

Ut fra pasientjournalen i saken går det også fram at Sykehuset Levanger brøt sine egne prosedyrer for behandling av pasienter med hodeskade.

Kort tid etter ankomst på sykehuset ble det forsøkt foretatt en pupilletest av gutten. Ulik størrelse på pupillene kan indikere hjerneblødning. Gutten skal da ha gjort noe motstand, og pupilletesten ble ifølge foreldrene ikke utført slik den skal. Likevel ble konklusjonen at pupillene var like, og at det var et positivt tegn at han gjorde motstand.

Tok CT til slutt
En  «Glasgow Coma Scale» ble tatt halvannen time etter fallet, og Linus Matheo fikk en score som tilsa at han var bevisstløs.

Ut fra sykehusets rutiner tilsa scoren at anestesilege skulle tilkalles, men dette ble ikke gjort.

Han fikk heller ikke tilsyn hvert kvarter, slik prosedyrene for hjernerystelsespasienter tilsier, men gjennomsnittlig hver time.

Mens timene gikk, ble gutten stadig dårligere. Han fikk lavere puls og høyere blodtrykk, noe faren mente var klare tegn på en alvorlig tilstand.

Ved 16.30-tiden tok faren selv en pupilltest av sønnen. Denne viste en sterk ulikhet, noe som er en klar indikasjon på hjerneskade.

Leger ble tilkalt, og da først ble det besluttet å ta CT. Undersøkelsen bekreftet da foreldrenes mistanke om at gutten hadde pådratt seg en stor hjerneblødning.

– Da hadde det gått seks timer siden innleggelsen, og vi hadde bedt på våre knær gjennom hele dagen, sier foreldrene.

Minutter unna døden
Da blødningen ble oppdaget krevde også Linus´ far at det ble bestilt luftambulanse, mens legene mente at det var tilstrekkelig å frakte gutten til Trondheim i vanlig ambulanse.

Faren nektet å lytte til dette. Av egen erfaring visste han at det tok lengre tid å kjøre ambulanse, og han anså tilstanden som så alvorlig at det sto om minutter. Han ringte derfor selv AMK-sentralen og ba om å få helikoptertransport.

– Her skjønte de alvoret. Til tross for at de hadde flygeforbud etter å ha brukt opp flygetiden denne dagen, tok de oppdraget, sier Strøm.

Farens resolutte opptreden berget livet til Linus Matheo. Anestesilegen i helikopteret oppfattet tilstanden som kritisk, og for å spare tid fikk luftambulansen ved hjelp av brannvesenet i Trondheim lande like utenfor St. Olavs Hospital, i stedet for på den vanlige basen.

Da Linus ankom St. Olavs Hospital hadde blødningen og trykket inne i hodet utviklet seg slik at han bare var minutter unna døden. Det ble derfor umiddelbart boret et hull i hodet hans for å lette på trykket, og han ble straks lagt inn til operasjon.

– Gutten var livstruende syk, og trengte akutt kirurgisk hjelp, bekrefter fylkeslege Marit Dypdal Kverkild. Fylkeslegen mener sykehuset brøt loven på flere punkter under behandlingen, og er ikke nådig i sin rapport etter hendelsen.

– Ikke stol blindt på leger
Linus Matheo Strøm overlevde med knappest mulig margin, men er fortsatt under overvåkning i forhold til senskader. Sist søndag feiret han toårsdag. Mye tyder på at det har gått bra med gutten, selv om blødningen har ført til at han har en svak venstreside – og dårlig balanse.

– Tiden vil vise om han vil få varige mén. Vi er bare utrolig glade for at vi fortsatt har ham, sier foreldrene.

– Min manns ståpåvilje og kompetanse som ambulansearbeider reddet Linus. Men hva om det hadde vært andre foreldre uten en slik bakgrunn? De ville ha mistet barnet sitt, sier Cathrine Strøm.

Hun mener at det er foreldre som kjenner sine egne barn best, og krever at helsepersonell må bli bedre til å lytte til det foreldre sier.