Kommentar til triageartikkel i Tidsskriftet

Av Helge Bærland

– Jeg blir trist og lei meg nå jeg leser artikler som dette. Det å være i kategorien ”dårligst i klassen” er lite hyggelig lesing. Jeg betviler ikke tallenes tale, men tall kan tolkes, brukes og absolutt misbrukes.

Bakgrunn: Artikkel i Tidsskriftet – Upresis utvelgelse av hardt skadede

Les også: Forbannet og skuffet over triageartikkel, kommentar av Trond Boye Hansen

Tenk bare hvordan pressen kan bruke disse tallene! Vi har jo tidligere kunnet lese (i Aftenposten) om hvor dårlig ambulansepersonell utfører sin jobb i forhold til hjerte- lungeredning. Jeg ser at tallene i din artikkel kan brukes på samme måte mot oss – høyst urettferdig.

Mange faktorer
Spørsmålene som dukker opp er flere. Jeg synes som sagt det er leit at vi bommer i den grad vi gjør, men jeg tror det er mange faktorer du/dere ikke har sett nærmere på, noe man kanskje burde før man ”slakter” en hel yrkesgruppe.

Jeg vil innledningsvis også si at jeg støtter Trond Boye Hansen og hans innlegg fullt ut. Jeg synes hans argumenter er oppklarende. Han skriver blant annet at «det er bare å komme til oss» – noe vi har hørt i alle år fra mottagelsen på Ullevål. Der har det vært stor forståelse for at vi til tider bommer i avgjørelser, noe prosentandelen overtriage også tilsier.

Overtriage
Det er vel bedre at pasientene friskemeldes på sykehuset av ekspertise, i godt lys og med hjelp av ulike tekniske hjelpemidler som røntgen, laboratorier osv.

Jeg har selv bidratt til ambulansetjenestens høye overtriage, da jeg har valgt å kjøre pasienter til akuttmottaket på Ullevål med min bakgrunn i opplæring, erfaring og kompetanse. Svært mange av pasientene har vært bevisste, oppegående, orienterte og tilsynelatende uskadde, men
skademekanikk (MOM og PHTLS) tilsier varsling og mottak av traumeteam.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg brydd har forklart traumeteamet om en mulig overreaksjon fra vår side. Når jeg forteller om hvilken skademekanikk pasienten har vært igjennom har jeg oppfattet avleveringen
som greit.

Om PHTLS
Er ikke prinsippene vi lærte i PHTLS gode nok? PHTLS er et opplæringskonsept Norsk Luftambulanse har innført. Dere kurser alle som arbeider innen akuttmedisin i den hensikt at man skal tenke likt og arbeide etter samme mal – til fordel for pasienten.

I tidsperioden 2001-2007 (hvor tallmaterialet er hentet fra) var PHTLS opplæringsmodellen. Vi skulle vurdere energi og pasientens kliniske tilstand. Ut fra dette ble vi opplært til å trekke konklusjoner i form
av enkle og raske behandlingstiltak. Her er det er snakk om å gi fri luftvei, oksygen og stanse ytre blødninger for så å transportere raskt til sykehus.

Intravenøs inngang, massiv væsketilførsel og forsiktig frigjøring på skadestedet ble opplest og vedtatt som gale og feilaktige. Dette ble gjort i nært samarbeid med traumatologene ved sykehuset. Jeg
er svært forundret når jeg nå leser at vi ikke er gode nok i våre vurderinger.

Ute etter blod
Erfaringsmessig så vet jeg at om jeg ikke hadde kjørt disse pasientene til Ullevål og kanskje bommet med å kjøre til et annet omsorgsnivå, ville presse, politikere, sykehusledelse, leger og andre vært ute etter mitt blod om det skulle vise seg at de allikevel burde vært under behandling av traumeteamet direkte.

En slik belastning av personellet i førstelinje sier statistikken din heller ingenting om. I hvilken grad skal man få lov til å ”feile” som ambulansesjåfør uten å bli uthengt?

Spørsmål
Da jeg til daglig arbeider som faglærer i ambulansefag, har jeg noen spørsmål:

1) Skal vi legge PHTLS prinsippene til side og satse mere på symptomatiske og kliniske funn?

2) Hva skal vi lære bort nå vi ikke har noen synlige funn på en pasient – kun store materiell skader. Skal disse fraktes til legevakt?

3) Hva mener traumatologene på sykehuset om tallene du her har kommet frem til. Kan svaret være med på å endre opplæringen som i dag gjennomføres tilnærmet likt på flere skoler i ambulansefag?

Du henviser i din artikkel at 10% av alvorlige skadede ikke blir møtt av traumeteam. Sier tallene dine noe om hvor eller hvem denne avgjørelsen om manglende traumeteam aktivering tas?

Har du undersøkt om noen innmeldte traumer blir filtrert bort eller sensurert av koordinator i mottagelsen? Jeg har en følelse av at noen av prosenttallene kan avklares her.

Vil da konklusjonen om at ambulansesjåførene som gruppe ikke kan nok om kliniske tegn ved pasienter være riktig eller kan det være profesjonsstrid og holdninger som spiller en et puss?

Kan tallene dine gi sannheten om forskjell på leger og ambulansesjåfører eller kan det være at pasientgruppene ikke er like? Jeg antar at ambulansene oftere frakter tvilstilfellene.

Klart vi kan bli bedre
Det er helt klart at vi som utøvere kan bli bedre på dette området. Vi trenger opplæring, endrede rutiner og ny gjennomgang av prosedyrene.

Kanskje noe av energien rundt å tolke tall burde vært kanalisert litt lenger enn å telle i traumeregisteret? Hva med å kikke opp og se på litt større sammenhenger før en hel yrkesgruppe skal henges?

Opplæringstiltak bør nok til, og fremskritt gagner pasienten, men om statistikken sier
den hele og fulle sannheten tviler jeg på.

Tags: ,

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.