Men etter å ha blitt brukt som et symbol på rasisme, sitter han fortsatt i et fangenskap av traumer og frykt for søvnen.

Forkortet versjon av artikkel i Ambulanseforum nr. 6 2008. Av Marte Skjesol

– Jeg er lettet over at jeg vant, og takknemlig for at Ali Farah og jeg fikk skværet opp. Men det er vanskelig å glede seg over dette for det har bare vært så trist. Da jeg vant rettssaken, tenkte min samboer og jeg at vi skulle feire, men vi endte opp med å bli sittende hjemme helt apatiske begge to.

I løpet av de 17 årene han har jobbet i ambulansetjenesten, har han utført nærmere 10 000 ambulanseoppdrag. I høst begynte han på yrkesfagskolen og om to dager skal han levere hjemmeeksamen.

– Det er godt å fokusere på noe, men det er vanskelig å fokusere. Jeg er utrolig glad i jobben min og jeg savner kollegaene mine og særlig makkeren min.

Det skulle ta Schjenken et helt år før han følte han hadde noe meningsfullt å stå opp fra senga for.

Tilbakeblikk
Rolig og detaljert beskriver Schjenken det hele fra begynnelsen. 6. august 2007. Han forteller at han sammen med sin kollega var i ferd med å ta med en nedslått Ali Farah til legevakten.

Da Farah dro ned buksene og urinerte på Schjenkens kollega og på ambulansebilen, ombestemte Schjenken og hans kollega seg. Schjenken sa til den ene politimannen at mannen var et ordensproblem.

Ambulansearbeiderne forlot Farah.

Schjenken tok det for gitt at politiet transporterte Farah til legevakten. Fem minutter etter at ambulansen var dratt, dro Farah derfra i taxi. Det viste seg at Farah var alvorlig skadet og hadde hjerneblødning. Han ble liggende i koma i ti dager.

Dagen etter hadde Schjenken kveldsvakt, og på morgenen før jobb fikk han for første gang høre om det som senere ble omtalt som ”ambulansesaken”, saken som fort skapte en lang og hard debatt om rasisme.

– Jeg skrudde på radioen og der sa de at vi hadde forlatt Ali Farah fordi han hadde tisset på seg. I avisene ble det blant annet skrevet ”ambulansen lot ham ligge”. Først ble jeg både sint og irritert. Han hadde jo ikke tisset på seg. Og han var ikke liggende når vi forlot han.

Schjenken forteller om en trykket stemning på jobben.

– Det var allerede veldig ampert i media. Jeg opplevde det hele som pinlig og var redd for hva kollegaene mine mente. Det var rett og slett bare guffent. I samråd med sjefen min dro jeg hjem.

Dette var 7. august 2007. Siden har ikke Schjenken vært på jobb.

Flyktet fra mediene
Det gikk ikke lang tid før medieomtale, samfunnsdebatten og anklagene fra politikere og ledelsen på Ullevål sykehus gjorde at Schjenken utviklet sinne og temperament, som var nytt for ham.

– Jeg hadde veldig kort lunte. Eller lunta var rett og slett fraværende. Hundene listet seg i huset. Samboeren min og jeg hadde flyttet sammen bare en uke før dette oppdraget og samboerskapet fikk en dårlig start. Jeg fatter ikke at hun holdt ut og ikke dro fra meg. Jeg hadde dratt. Til slutt ga hun meg et ultimatum: ”Enten får du hjelp eller så drar jeg.”

Det var helt uvirkelig at jeg skulle være grunnlaget for den lange debatten om rasisme. Det var uforståelig og sårende at Kristin Halvorsen og regjeringen brukte meg som eksempel på rasisme. Jeg er jo ikke rasist! Jeg ble så fremmedgjort at jeg kjente meg ikke igjen i måten jeg ble beskrevet. Det kom til et punkt da jeg faktisk begynte å tro på medias framstilling av meg. Men jeg er jo mer en antirasist enn en rasist!

Støtteerkæringer
I april skrev Schjenken et leserbrev til Aftenposten. For første gang ga han offentligheten sin versjon av ambulansesaken. Senere tok han kontakt med A-magasinet.

– Det første journalisten sa til meg var: ”Jeg må vite at du ikke er en ufølsom rasist”. Det var så ærlig. Han dobbeltsjekket alt jeg sa og gikk grundig inn i saken.

Schjenken henter en eske med mange brev med støttende ord fra kollegaer rundt i landet, fra gamle klassekamerater, fra frøken fra første klasse og fra folk han aldri har møtt. På et kort står det kun ”unnskyld” og signatur.

– Jeg fikk senere vite at han ba om unnskyldning fordi han hadde forhåndsdømt meg.

Schjenken opplever støtteerklæringene og frikjennelsen i rettssaken som en lettelse. Men han frykter ennå søvnen og drømmene. Schjenken lider av posttraumatisk stress og grønt gress er bare en av triggerne til at han får traumer.

– Jeg blir dårlig av å høre nyhetsvignetten på NRK. Jeg tåler ikke lyden av sirener. Årets bilde forfølger meg i drømmene. Jeg har begynt å la skjegget gro, for bilder av meg selv som skjeggløs er også en trigger.

Det har blitt viktig for Schjenken å skape mening ut av erfaringene.

– Jeg har fått en bekreftelse på at jeg har gode kollegaer. Jeg har lært at jeg er seigere enn det jeg trodde. Jeg har stor arbeidskapasitet. Jeg har lært at det lønner seg å stå opp og at det nytter å si fra.

Selv om han ikke er klar for å legge saken bak seg, har han begynt å se mulighetene.

– Jeg vet ikke hva som er verst av å bli klandret for å være rasist eller å våkne opp som nasjonalsymbol, og samtidig vite at du har mistet ti dager av livet ditt. Han har nok ikke hatt det lett han heller.

Ambulansesaken:
•    6. august 2007 ble Ali Farah slått ned i Sofienbergparken i Oslo og etterlatt av ambulansepersonellet.
•    Statens helsetilsyn mente at ambulansepersonellet ikke oppførte seg diskriminerende.
•    Diskrimineringsombudet mente diskrimineringsloven ble brutt.
•    I mai 2008 mottar Erik Schjenken og hans kollega et forelegg på kr 6000 for utilbørlig opptreden tjenesten.
•    Erik Schjenken nekter å vedta forelegget og må stille til retten.
•    4. desember falt dommen i Oslo tingrett. Erik Schjenken blir frikjent.