Bare noen ord er Ambuvalentus skrå (for ikke å si helskjeve) blikk på verden. Tekstene står ikke for noen organisasjons mening eller syn, og er derfor først og fremst ment å være underholdende. Redaksjonen.

”Hele livet mitt, alt hva jeg er og står for, er ambulansetjeneste.” Lyder dette kjent? En meget yngre herværende kollega uttrykte nylig dette med stor skråsikkerhet.

Herregud, tenkte jeg. Det var da et temmelig fattig liv. Når i underkant av 40 uketimer skal få så stor betydning? Når kone og barn kommer på andreplass? Har han ikke kino eller konsertscener i nærheten? Eller ei løkke å spille ball med gutta på?

Det verste, tenker jeg, er at han snakker for mange. Jeg tror det er mange som har mistet livets gangsyn i blålysets skygger. Og det bør vi kanskje tenke litt over i denne høytid? Finnes det noe som er større for deg enn å berge menneskers fysiologiske liv? Kan det tenkes at det finnes noe større? En sak å kjempe for, en Gud å tro på, en kraft å regne med?

Ok, jeg er vel ikke akkurat i posisjon til å lekepredikere en eller annen religion. Til det har jeg allerede brukt alt for mange fyord.

Jeg møtte en gang en lege som mellom sine daglige turer til kirken, nektet å drive med gjennoppliving. Han mente man ikke skal motgå Guds vilje. Nå synes både jeg, og Helsetilsynet, at hans praksis var noe merkelig. Og i motsetning til meg kunne altså tilsynet påpeke dette som en faglig svakhet. Nå, mange år senere, er jeg ikke kommet dit hen at jeg er enig i legen. Men jeg må nok erkjenne at han hadde et poeng.

Ettersom jeg fortsatt ikke berger mer enn hver femte stans, og de fleste heroinistene jeg behandler likevel får en svært tidlig død. Ettersom det fortsatt dør nesten ett-tusen mennesker i trafikken og for egen hånd.

Vi administrerer egentlig bare en porsjon håp. Håp om noen sykdomsfrie år til. Det er ikke en dårlig jobb det, håpet veier som kjent mindre enn gull – men regnes likevel for å ha større verdi.

Størstedelen av befolkningen skiller ikke på det vi gjør og ren heksekunst. Medisinfagets fremskritt er ganske enkelt for vanskelige for legbefolkningen til å følge med i. De legger sine liv i våre hender og håper på det beste…

Og selv om noen av mine kolleger synes å tro det er systemansvarlig som er ansvarlig for utfallet av en tilstand, er de fleste i stand til å forvalte dette håpet på en fornuftig måte.

Faren er at håpet skaper forventninger det ikke er mulig å innfri. At man ikke tidlig nok innser at ingen av oss er Gud. At vi bare er ydmyke mennesker som gjør vårt og håper på det beste. For det tror jeg skjer hos noen. I mangelen på noe større enn fysiologisk liv, og sammen med den økende individualiseringen i samfunnet, tror vi at vi blir småguder som ikke forvalter eksisterende håp, men at vi skaper det.

Og derfor er det godt med en uke viet til snekkersønnen en hel vestlig verden i flere hundre år har opphøyet til større enn seg selv. En som ikke har annen makt enn å skape håp. Og han skal vite at vi trenger det. For selv om finanskriser er konjunkturoppsving i ambulansetjeneste, møter vi alle det nye året med noe redusert håp. Det skal regne mer. Vi skal tjene mindre. Og det skal fortsette å øse krig og terror over oss.

Og det, kjære kolleger, kan ingen av dere sannsynligvis gjøre noe med. Så vi kan i det minste være enige om at det finnes et større helvete enn det vi selv rår over. Og da er jo ikke antagelsen om en mye bedre himmel langt unna.

God jul & godt nytt år!