For noen timer siden kjempet to ambulansekolleger for sine liv. De ble angrepet av en person de var utkalt for å hjelpe, skriver Henrik  Johansson Tidligere talsmann for det svenske ambulanseforbundet gjengitt i Dagbladet.
Teksten er oversatt fra svensk av Dagbladet. Tidligere publisert  i Samverkan 112 fagbladet for blålyssektoren i Sverige og Expressen.

En person som var alt annet enn en pasient, som begikk vold mot en mor og en far, mot en søster og en bror, mot kolleger som har valgt å bære livets stjerne. Ved politiets operasjonssentral gikk det ikke an å ta feil av panikken.
For noen uker siden fikk en ambulansekollega et hardt slag i ansiktet. Barna spurte gråtende hva som hadde hent da kollegaen kom hjem til familien med en real hevelse og rødsprengte øyne.
For noen måneder siden ble to ambulansekolleger utkalt for å redde en person. I utkallingen sto det «brudd». Da de var på plass oppdaget de en skuddskade, og budskapet var like tydelig som truende. De skulle ikke tyste, ellers kunne de vente seg … Kollegene sluttet å bære navneskilt.
For ett år siden fikk en ambulansekollega trusler og slag mot seg når de ble utkalt til en adresse som av politiet var kjent som særlig farlig. Det ble dråpen for det som inntil da var en ambulansekollega, som forlot virksomheten.
For rundt 1,5 år siden ble en ambulansekollega tvunget inn i en bil under trusler om å bli drept, for så å oppleve en skrekkferd med gjentatte dødstrusler. Ambulansekollegaen har mareritt om hendelsen, og sliter med å jobbe natt.
For drøyt to år siden ble to ambulansekollegaer truet med kniv av en notorisk voldsperson. Det ble også gjort utfall mot dem. Psykoterapien pågår fortsatt en gang i uka.
For tre år siden reddet en ambulansekollega flere personer med skuddskader, og ble til og med truet med at de hadde våpen. Den berørte spiser innsovningstabletter, har et høyt alkoholkonsum og lider av tilbakevendende mareritt.
Hvor ofte utbryter vi ikke, særlig når vi leser om en voldsom handling mot blålyspersonale på sosiale medier (nyhetslenker, etc.) at vi ikke skjønner. Kommentaren «hva er gærent med folk» og fordømmelsen får gjenklang på Facebook og Twitter. Jeg tror denne reaksjonen dypest sett er uttrykk for en fluktmekanisme. Vi skjønner hva som skjer, men vi vil ikke skjønne det. Vi skjønner at det finnes mennesker som vil skade oss og som også er forberedt på å gjøre det. Det er et faktum som ryster oss langt inn i grunnvollene. I takt med tett dryppende nyhetsinnslag om normløshetens pris, skjer en normalisering.
Å gå med skyggelapper og fornekte framveksten av radikaliserte parallellsamfunn, gjengstrukturer og grov kriminalitet, gagner ingen.
Benevn ting ved dets rette navn.
Den som velger en forklaringsmodell som sier at gjentatte skyteepisoder og voldsomme opptøyer ikke angår eller rammer hyggelige medborgere, gjør en mental kortslutning, da volden ikke sjelden skjer i et offentlig miljø. Sånn jeg ser det, er det grovt villedende å beskrive voldsomme opptøyer som «bråk», «uroligheter» eller «sosial uro»

Les også: Ni dager med bilbranner i Malmø
Det er alarmerende at samfunnsressurser som kommer for å hjelpe, møtes av galskap som innebærer livsfare for så vel blålyspersonal som beboere.
Jeg tror mange med meg blir veldig provoserte over normaliseringen og omskrivingene av alvorlighetsgraden av den gjentatte volden, særlig når man fra politisk hold prater om forebyggende kostnadskrevende innsatser i form av å lære mennesker å ikke angripe redningspersonal.
Steinkasting, brannbomber og våpenbruk skaper virkelig ikke noe forum for dialog. Biljakter på travle veier der våpen avfyres. Skudd i tettbebygde områder, håndgranater som kastes.
Å foreskrive dialog for å bekjempe angrep mot blålyspersonell er så virkelighetsfjernt som det går an.
Det man trenger er ressurser, lov, orden og nulltoleranse. Som igjen krever velutrustede organisasjoner med klokt lederskap.
Les hele innlegget hos Dagbladet