Hopp til hovedinnhold


Adrenalin ved hjertestans?

Pasienter som får adrenalin intravenøst tidlig etter hjertestans på sykehus har dårligere prognose enn dem som ikke får det, står det i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Intravenøs behandling med adrenalin inngår i både amerikanske, europeiske og norske retningslinjer for avansert hjerte- og lungeredning, både ved sjokkbar og ikke-sjokkbar hjerterytme.

Likevel er bruk av adrenalin omstridt og kunnskapsgrunnlaget uklart.
I en ny prospektiv kohortstudie som nylig er publisert i tidsskriftet BMJ, ble det inkludert nesten 3 000 innlagte pasienter med hjertestans og initial sjokkbar rytme fra 310 sykehus. 51  % av pasientene fikk adrenalin intravenøst de første to minuttene etter første defibrillering (adrenalingruppen). De resterende fikk dette på et senere tidspunkt eller ikke i det hele tatt.

Adrenalingruppen hadde signifikant dårligere sjanse for overlevelse (oddsratio 0,70; 95  % KI 0,59 – 0,82), redusert sjanse for reetablert spontan sirkulasjon (oddsratio 0,7; KI 0,60 – 0,83) og dårligere funksjonsnivå vurdert på en femtrinnsskala (oddsratio 0,69; KI 0,58 – 0,83) enn gruppen som ikke fikk adrenalin i løpet av de første to minuttene.

– Til tross for et imponerende antall pasienter og komplisert statistikk gir heller ikke denne studien noe endelig svar på spørsmålet om adrenalinets plass i hjertestansbehandling, sier Theresa M. Olasveengen. Hun er lege og forsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin (NAKOS) ved Oslo universitetssykehus.

– Vi har allerede to mindre randomiserte, kontrollerte studier der man trekker i tvil nytten av bruk av adrenalin i behandling av hjertestans utenfor sykehus. Men vi venter på resultatene av en stor britisk multisenterstudie som forhåpentligvis kan gi oss det endelige svaret, sier Olasveengen.

Les mer om saken hos Tidsskriftet