Mange av ungdommene som var på Utøya under masseskytingen, fryktet ikke bare terroristen. De trodde også at andre leirdeltakere, båtførerne eller innsatspersonell som politi og ambulanseførere var ute etter å skade dem, skriver Forskning.no.

Ungdommene som opplevde slik frykt under skytingen på Utøya, hadde større sannsynlighet for å utvikle psykiske problemer i etterkant av terrorangrepet enn de som ikke fortalte om slik frykt.
Når noe livstruende og traumatisk hender, reagerer ikke alle på samme måte. Reaksjoner som frykt, hjelpeløshet og en følelse av at det som skjer er uvirkelig, er normale og noe de fleste vil forvente. Men man kan også reagere på måter som kanskje er mindre ventet, som at man blir fullstendig paralysert eller til og med løper mot det som er farlig.
Slike reaksjoner er godt beskrevet i faglitteraturen. Men da forsker Petra Filkuková ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) leste gjennom forskningsintervjuer med overlevende fra terrorangrepet på Utøya, fant hun ut at over halvparten av dem beskrev en type reaksjon som er lite beskrevet i forbindelse med akutte traumatiske hendelser:
Redsel for noe som i virkeligheten ikke utgjør en fare. Forskerne kaller dette utvidet frykt.

Kunne øke sjansen for å overleve

Mange av de overlevende fortalte at de var redde for noe annet enn terroristen enten under eller rett etter angrepet. Underveis var mange redde for båtene som plukket opp ungdom som hadde lagt på svøm, eller for politiet som ankom øya halvannen time etter at angrepet startet.
– Noen var også redde for andre leirdeltakere og nyhetshelikopteret som fløy over øya, forteller Filkuková.
Også etter at de var kommet i trygghet på fastlandet, tok det for mange lang tid før redselen avtok.
– Noen fortalte at de ikke stolte på bussjåføren som fraktet dem fra stedet fordi de trodde han var en del av komplottet. De fryktet at hotellet som var oppsamlingssted, kunne bli utsatt for terrorisme, særlig etter at kongen og statsminister Jens Stoltenberg kom til stedet. Av dem som havnet på sykehus, var mange redde for at leger og sykepleiere skulle skade eller forgifte dem.
325 av de overlevende fra Utøya har sagt ja til å bli intervjuet av forskere fra NKVTS. I studien om utvidet frykt har forskerne valgt å ta med alle som er yngre enn 26 år, det vil si 296 personer. Til sammen fortalte 54 prosent av dette utvalget om frykt for andre ting enn terroristen i løpet av intervjuet.
Filkuková understreker at i den situasjonen disse ungdommene var i, var utvidet frykt til dels det forskerne kaller en adaptiv egenskap, altså en fordel. Redselen kunne øke sjansen for å overleve, siden terroristen forsøkte å lokke ofrene fram fra skjulestedene sine ved å late som han var politi.
Samtidig kunne frykten føre til at selv dyktige svømmere valgte å ikke legge på svøm eller at de svømte lenger enn nødvendig av frykt for fremmede i båtene.

De som var mest redde, fikk flest plager i etterkant

Mye av dette er kjent fra mediene i etterkant av terrorangrepet. Kanskje er det heller ikke så overraskende siden de unge ikke kunne vite med sikkerhet at det bare var én terrorist.
Men forskerne ved NKVTS fattet interesse for den utvidede frykten, nettopp fordi slik frykt under eller rett etter en traumatisk hendelse er noe som ikke tidligere er beskrevet i forbindelse med katastrofer. Dette er altså noe annet enn det forskere har sett tidligere.
Filkuková oppdaget også at det var stort sammenfall mellom de som fortalte om utvidet frykt og det å skåre høyt på posttraumatiske stress-symptomer (PTSS), angst og depresjon fire til fem måneder etter terrorangrepet.

Viktig at innsatspersonell kjenner til dette

Siden utvidet frykt er en vanlig reaksjon og ikke særegent for de overlevende fra Utøya, er det svært viktig at politi, ambulansepersonell, helsepersonell og andre som regelmessig har med potensielt traumatiserte mennesker å gjøre, kjenner til fenomenet, påpeker Filkuková.
– En del av de overlevende fra Utøya la på sprang eller gjemte seg da de så ekte politi, og politiet tok i flere tilfeller dette som tegn på at de var skyldige. De trakk våpen, og noen av de overlevende ble lagt i bakken og i håndjern.
Den utvidede frykten kunne vare i flere dager, spesielt for dem som havnet på sykehus og dermed var omgitt av fremmede:

«Og også det her var jo … den frykten satt jo også i lenge på sykehuset. Jeg lå der og bare, tenkte, er det her en person … som … på hans lag? Så tenkte jeg, nei … da hadde han drept meg for lenge siden. Hvis den her sykepleieren var med på det liksom. Og det tenkte jeg jo flere ganger med mange forskjellige sykepleiere.» (Jente, 19 år)

– Ambulansepersonell, leger og sykepleiere bør være klar over at traumatiserte pasienter kan være redde for dem. Skadde som blir liggende på sykehus, bør trygges for eksempel ved at de lar familie eller andre de stoler på, være til stede så mye som mulig, mener forskeren.
I tillegg kan kjennskap til sammenhengen mellom utvidet frykt og psykisk helse bidra til at helsepersonell tidlig kan peke ut personer som kan komme til å trenge ekstra støtte i perioden etter en traumatisk hendelse, ifølge forskeren.
Les mer om saken hos Forskning.no